Utenatta

(Sponsa jakke) Utenatta er min mentale nyre. Stjernenatta, natta med fullmåne, den overskya høstnatta, den regnfulle sommernatt eller vårnatta som aldri blir mørk. Jeg trenger den.
__
Det er som om verden svinger på en annen frekvens om natta og den frekvensen svinger med noe dypere i meg. Når jeg er hjemme i leiligheta så glemmer jeg det, da har jeg bare dagen og når dagen er over så går jeg inn i den opplyste og varme leiligheten min og fortsetter dagen til jeg legger meg.
__
Natta ute i naturen er annerledes. Den kommer langsomt. Først de lange skyggene, rødfargen over fjellene, solnedgangen og når sola forsvinner så kommer kulda. Tar på den ekstra genseren, tenner bålet. Mørket kommer sakte, gir deg tid til å stille deg om. Hente hodelykta og gjøre deg klar. Klar til å ikke gjøre noe annet enn å sitte og være.
__
Så kommer timene i mørket, foran bålet, under stjernehimmelen eller i teltet. Der livet går sakte, verden føles annerledes. Den kan virke farlig for nybegynneren, men for den som har tålmodighet til å bli kjent med natta, blir det en venn. Et rolig sted å bearbeide dagen.
__
Jeg elsker natta. Uten utenatta så er det som om jeg får en opphopning av mentalt slagg i systemet. Som om det ikke blir filtrert og sortert det som foregår i meg.
__
Jeg trenger utenatta, jeg trenger å merke den overgangen fra dag og liv, til natt og ro. Jeg trenger å være i den roen, sovne i den roen. Våkne på natta og merke at den fortsatt er mørk, kald og stille, at verden ikke har hvilt ferdig og at jeg ikke bare kan skru på lyset og starte min egen dag. Jeg må ligge rolig og vente til dvalen er over og sola kommer og gir meg lov til å herje rundt igjen.