Jeg elsker november. Det et utsagn som faktisk var provoserende nok til å få sin egen tråd på Reddit. Med tanke på hvor mange ting jeg faktisk har sagt i årenes løp så ble jeg litt imponert over at det var denne som vant Reddit-leken.

Men faktum er at jeg har en forkjærlighet for mørket, både i og utenfor mennesker. For vi snakker utrolig lite om mørket, mørket i livet, mørket i kjærigheten. Vi hater når mørket kommer utenfra og inn i livene våre, vi hater november. 

November kommer nemlig ubarmhjertig hvert år. Med kulde, mørke, regn og tåke og bringer oss tilbake til virkeligheten: at livet er ikke bare en dans på roser. Og jeg snakker åpenbart ikke om bare om været, for det finnes en indre parallell til november. Et sted i oss alle, et forsømt sted som trenger tid. 

For noe tid siden så var jeg på Brenner deler dikt, og da snakket vi om et av mine favorittdikt, «Einsamflygar» av Vesaas. Det går som følger:

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg han må finne,

eller – om han trøytnar om litt –

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

Jeg elsker dette diktet og for meg så handler det om din indre november. De øyeblikkene i livet der mørket samler seg om deg, der ensomheten kommer og der livet blir en kamp. 

Og jeg liker det at diktet snakker om å gå under i mørket. For man kan det, selv om vi ikke liker å snakke om det, vi liker ikke å si det høyt en gang. 

Ensomheten ved å mentalt eller fysisk ikke ha de andre, å fly for seg selv. Det fremstilles gjerne som det som gjør oss sterkere, og noen ganger gjør det det. Men oftest så er setningen med at man blir sterkere, noe som ropes til en fra de som står trygt på bakken. 

For faktum er at vi av og til blir sterkere ja. Men ikke alltid. Noen ganger så går vi under, så smertes vi så hardt at vi ikke når overflaten på lang tid. 

Noen når aldri overflaten igjen. 

Men natten i livet, disse stundende der vi glir alene under stormhimmelen, disse mørke novembernettene der vi sitter i regnet. 

Natten i livet har sine øyeblikk. 

For øyeblikket der du mestrerer stormen, der du merker at på tross av mørket så har du kommet til det stedet der du kan navigere i uværet. Der du kan gli oppover på vindkastene, i stedet for bli slått ut av kurs. Det er øyeblikket, øyeblikket der alt forandrer seg. Også du. 

For etter det øyeblikket så er du aldri deg selv igjen, for du vet hva som bor i deg. 

Jeg unner alle stormen, jeg unner alle en indre november og jeg unner alle øyeblikket der stormen tar over. 

Det finnes en indre november, og det finnes en ytre november å minnes den i. Den er her i år som alltid selv om vi ikke liker det, så vi ikke skal glemme verken vår egen eller andres indre november. 

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter. 

Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet. 

Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da. 

Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien. 

Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken. 

Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres. 

Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold. 

Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas. 

Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.

Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

En bloggpost om å gi slipp på negative forventninger til andre og tillate seg selv å ha det bra. 

Jeg er ganske opptatt av forventninger. Ikke de åpenbare, men de tause. De som holder til i bakhodet vårt og roter i kulissene så livet blir vanskelig.

Mange har forventninger til verden som de ikke helt tenker over. Ideer om at andre sikkert synes de er litt for mye, tanker om at de folka der, de liker ikke meg, en ide om at man er kjedelig eller at vi ikke får til «det der». 

Ofte handler dette om forventninger vi har blitt møtt med tidligere, på skolen, hjemme, hos partnere som ikke har vært bra for oss. Også tar vi med oss den tause forventningen og legger de over i de nye menneskene vi møter. 

Forventer at den nye kompisen heller ikke skal like at du fleiper så mye, og deretter, uten å tenke over det, blir du den alvorlige utgaven av deg selv. Sånne småting, sånne tause medspillere som kan gjøre livet langt mer komplisert enn det er. 

En måte å bli kvitt disse forventningene er for å det første å legge merke til de. De gjør aller mest ugang når vi ikke vet at de er der. Det neste du kan gjøre er å snu på dem: Hva hvis folk liker meg? Hva hvis han kompisen her setter pris på en med litt høylytt humor? Hva hvis det er helt greit å være den som ikke sier så mye. Snu tanken og gi deg selv litt tid til å kjenne etter hvordan det er. 

Saken er at slike tanker ofte holder oss igjen i fortiden. De gjør at vi ikke tar inn at de folka vi har rundt oss nå, faktisk er radikalt annerledes enn mobberen på barneskolen. Ved å møte omverden som om mobberen fortsatt var der, så kommer vi aldri videre. 

Min erfaring er at slike forventninger ofte holder positive følelser på avstand, lettelsen over at det er forbi. Gleden over at de vennene du har nå er gode venner. Ro over å endelig være på den andre siden. Det er følelser du skal unne deg og la være der. 

Livet er vanskelig nok fra før, vi trenger ikke ta med oss de negative tingene fra fortiden inn i nåtiden. Jeg har skrevet mye om hvordan du kommer rundt slike negative mønstre i boka mi «Psykolog med sovepose». Der finner du psykologien godt pakket inn i furubål, solnedganger og min egen erfaring med naturen som terapeut. 

I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen. 

I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle. 

Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag. 

Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages. 

Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.

Del 2 i serien til dere som skal bruke sommeren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.

I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.

Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).

Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for

Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.

Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.

Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.

Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheime? Ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Link i feed (eller kommenter her, så skal jeg legge inn link).

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Det er mye en kan bli frisk av her i verden: grønnkål, antibiotika, kompliserte operasjoner, eget imunforsvar, men det som kanskje er aller mest undervurdert, er følelser. Ja, du hørte riktig, helt gammeldagse følelser. Gratis er det også.

Så hvorfor søren kan vi bli friske av følelser? Jo, følelser er egentlig reaksjoner i kroppen som skal fungere som et indre kompass. F eks: blir du forbanna så merker du en rolig og sterk energi i kroppen. 

Problemet er at, hvis du er som meg og har vokst opp en plass der man ikke prater så mye om følelser, så er det fort gjort at kroppen begynner å dekke over energien med andre reaksjoner. 

Det vil si at du ikke merker at du er lei deg, i stedet merker du f eks at du blir utrolig anspent. Og i kjølvannet av muskelspenningen kommer alle mulige andre drittsymptomer, som muskelsmerter, dårlig søvn, uro i kroppen og generelt bare ubehag. Disse symptomene kommer altså av at følelser holdes nede. 

Det vil også si at problemene faktisk kan fikses ved å få følelsen opp. Det høres magisk ut, men de aller fleste har merka dette selv: Du blir letta og føler deg roligere etter å ha grått eller sover bedre etter å ha fått prata med kona om problemene.

Det er ikke mer komplisert enn det: Følelser er signaler som skal oppleves, og kroppen skal jobbe for å holde de nede. Den jobbingen koster deg dyrt både fysisk og mentalt. Det vil si at ved å bli bedre til å merke følelsene i stedet for å la muskelspenningen holde den nede, kan du faktisk få det overraskende mye bedre. 

Det er selvføgelig ikke så enkelt alltid, dette kan være godt innlærte mekanismer som vi har drevet med siden 1975. Jeg har skrevet om bok om dette og mye mer, pakket godt inn i bålrøyk, furuskog, fjelltopper og min egen historie med friluftsliv, psykologi og bare livet generelt.