Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter. 

Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn. 

Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose. 

Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem. 

Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD. 

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv. 

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE. 

Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem. 

De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette. 

Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å  gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.

Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».

Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer. 

Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra. 

Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati. 

Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Slik jeg ser det er det to viktige grunner til at folk sliter med å si nei:

1. Vi sier ikke nei fordi vi ikke er helt klar over at vi har et valg. Eksempel: Vi gjør det som er «vanlig» uten å tenke over om det er det vi vil. 

Det kan være å ha et nyoppusset hus, med den kostnaden at du må jobbe mer grunnet høyt lån. Da sier du nei til mer fritid og ja til nyoppusset hus, kanskje uten å tenker igjennom om det virkelig er det du vil. 

Det er utrolig mange slike tause «krav» i livet: ha et fett hjem, ha fine ting, jobbe mye, feste mye (evt feste lite), ta en universitetsgrad selv om du trives best som håndverker. Trikset her er å bli bevisst hva du egentlig sier ja til og pass på at det faktisk er noe du vil, ikke noe du bare blir med på fordi strømmen går den vegen. 

Jeg vil påstå at dess mindre A4 du er, dess større blir jobben din med å «kritte opp banen» rundt deg slik at du får et liv som rimer meg din personlighet. 

Obs: dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, noe som ofte henger sammen med neste punkt:

2. Vi unngår å si nei fordi det oppleves følelsesmessig ubehagelig. Kanskje gjør det deg fysisk urolig, gir anspenthet, hjertebank eller dårlig mage. Kanskje gir et «nei» deg destruktive og selvkritiske tanker («jeg er lat, jeg er kjip»), kanskje overtenker du i kjølvannet av et «nei» («hva tror de andre, snakker de om meg?»).

I dette tilfellet er det mer snakk om indre prosesser som skaper problemer for egne grenser. Dette er ofte mulig å nøste opp i og forstå, men det krever litt tid å både forstå hva som skjer og hvordan en løser det. 

Jeg skriver masse om disse tingene i boka, samt hvordan naturen kan være en god medhjelper i den prosessen det er å skjønne seg selv og få et liv på egne premisser. Kan bestilles på Ark og Norli

Historien om hvordan min kaotiske, kreative, kronisk forsinka storebror, fikk styr på livet sitt. En liten tekst om når det å miste overblikket, glemme ting og utsette ting kan gi stress og uro. Eller sagt litt mer forståelig: Når stress og angst kommer av praktiske, ikke psykiske problemer. 

Mange sliter med uro og stress fordi de har sykt mye å gjøre uten å få overblikk over HVA de skal gjøre og når de burde gjøre det. 

Det å ha en sånn udefinerbar haug med «jeg har masse å gjøre» kan i neste omgang gjøre at man rett og slett IKKE gjør noe. Ja, du vet, når det liksom blir uoverskuelig og kjipt, derfor ender du med å se Netflix i stedet. Eller at man ikke får sove fordi man husker på alt man BURDE ha gjort sånn klokka 0030 hver natt, eller kanskje bare er litt stressa fordi man vet at det er noe man burde husket, men man husker det ikke (før det er for sent), 

Jeg vet ekstra mye om dette fordi 1. Jeg er litt sånn selv og fordi 2. Broren min pleide å være en ekstremversjon av dette. Han hadde et ekstremt kreativt, lykkelig hode, som alltid var litt stressa fordi det var litt kaos med ting han burde/skulle ha gjort, ting han hadde glemt, ting han hadde utsatt uten å tenke over det osvosv. 

Jeg har også hatt orkesterplass i forhold til å se hvordan brodern snudde alt dette og ble en ordenskar av rang. Han fant nemlig en metode som het Getting Things Done og etter det har han aldri glemt en bursdag, og kanskje enda viktigere: Fått overblikk over livet sitt, prioritert tiden og pengene sine på det han vil gjøre og fått et system opp å kjøre som gjør at han er et roligere og gladere menneske. 

Så poenget mitt er at noe angst kan takles på en veldig praktisk måte, nemlig ved å få skikkelig system på sakene. Kjenner du deg igjen, så ta gjerne kontakt med @karl_ivar_refseth . Han (nerd som han er) har selvfølgelig blitt coach i metoden og hjelper andre i å få styr i kaoset. Han kan hjelpe både med litteratur om det, enkel intro til det og om du er like all-in som han: coaching. Lykke til med systemet (og ja, jeg bruker det litt selv også, selv om det er vanskelig å innrømme at storebror faktisk hadde rett).