(Sponsa produkter på bildet) Derfor kan du få trøbbel med kroppen når du drar hjem til jul.

___

O jul med din glede og barnlige lyst, reaktivering av gamle minner og følelser og etterfølgende vond nakke, magesmerter eller uklart hode. En bloggserie om hvorfor vi får vondt i kroppen av følelser og hvordan vi fikser det.

___

Jula er gullegod, full av god mat, kos, levende lys og skiturer, men en annen ting som kommer samtidig med jula er (nei, ikke lutefisk): følelser! Det som er greia med jula er jo at det er selve høytiden for følelser, gode følelser, kjipe følelser, sterke følelser og følelser vi trodde vi var ferdig med en gang på nittitallet. Hjem til jul er nemlig ikke bare ribbe og tvilsomme fiskeretter. For mange er det hjem til foreldre, til barndom og til alle minnene.

___

Og dette med følelser er jo egentlig ok så lenge det er klart og tydelig for oss hva vi føler, men problemet er at følelser ikke alltid er så enkelt å kjenne på. Det skyldes at kroppen har et eget system som sensurerer følelsene. Et system som gjør at du ikke merker hva du føler, i stedet merker du litt diffuse symptomer som stive muskler, problemer med magen eller problemer med å tenke og sanse.

___

Det høres kanskje litt langhåret ut, men fakta er at de aller fleste har kjent dette selv. Har du for eksempel blitt stiv og støl i nakken når det har vært problemer på hjemmebane? I så fall er det en slik reaksjon du har kjent på: Her har følelsene dine blitt dekket over av nakkespenningen. Har du likeledes følt deg lettet og avslappet etter å ha grått? Ja, det er samme greie, da har musklene sluppet taket fordi følelsene har kommet ut.

___

Kroppen har i hovedsak tre kanaler den kan «dekke over» følelser med: Muskelspenning, mageproblemer eller problemer med å tenke og sanse. Det vil si at hvis du er hjemme i julen og kjenner at du blir ekstra anspent, får problemer med magen (ut over det som er vanlig ved ribbeinntak) eller sliter med konsentrasjonen, ja da kan det hende det er litt ekstra mye følelser inni deg som prøver å komme opp. Det er ikke farlig, det er bare kroppen din som reagerer som om følelser var skumle greier. Følg med på neste post for å lære hvordan vi fikser det

Del.2: Hva vi skal prate om når vi får det verre av å prate om det: et blogginnlegg om en hedmarking som heller ville plukke potet sammenhengende i to uker enn å grine på kontoret til ei ukjent helsesøster. Les del 1. I forrige post.
____
Da jeg, som 17åring, kom durende inn til helsesøster med poser under øynene og uro i kroppen og den sinnstilstanden man nå har når man ikke har sovet på et par døgn, så begynte vi naturlig nok å prate om hvorfor. Om stress, folk, skole og sånn. Det som skjedde når hedmarkingen prata om dette, var at alt ble mye verre.
____
Så hva skal en prate om når det blir verre av å prate om det? Jo, vi stopper opp og prater om hva som skjer NÅR vi prater om det.
___
Spørsmål som: du, hva skjer i deg nå, blir du stressa av å sitte her, synes du det er ubehagelig når fokuset er på deg, er det noe som skjer i kroppen din når du prøver å være åpen med andre? Eller dette med øyekontakt: synes du det er kjipt å holde øyekontakt, i så fall; hva er det som skje i deg som gjør at det blir kjipt? Får du det verre av å sitte her? Er dette noe som skjer ofte når du prøver å være åpen med folk?
___
Sånne ting kunne åpnet opp rundt en ny samtale. Det trenger ikke være grensesprengende, det trenger ikke gå inn på følelser, det kan bare være en prat om hvordan det er å prate.
___
Det kan være kjekt å vite at de fleste av disse prosessene kommer fordi kroppen undertrykker følelser igjennom å aktivere angstsystemet. Det kan gi en masse symptomer, men det er altså bare fordi det er følelser inni deg som prøver å komme opp.
___
En kjekk oppsummering kan være "Ok, så du får vondt i magen når du prater om det. Det betyr at det er følelser som prøver å komme opp, også tror angstsystemet ditt at følelsen er farlig og gjør deg kvalm i stedet." Eller i mitt tilfelle: "du blir anspent når du får følelser, er det en spesiell grunn til at det skjer for deg, synes du følelser er vanskelig?" ___
Ingenting stort, bare en forklaring på hva som skjer og hvorfor. Dette er så sinnsykt viktig fordi disse prosessene, det som skjer når vi prater, er ofte selve grunne til at vi har et problem i det hele tatt. Jeg må nesten skrive enda en post om dette, så heng med folkens!

Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.