Jeg elsker november. Det et utsagn som faktisk var provoserende nok til å få sin egen tråd på Reddit. Med tanke på hvor mange ting jeg faktisk har sagt i årenes løp så ble jeg litt imponert over at det var denne som vant Reddit-leken.

Men faktum er at jeg har en forkjærlighet for mørket, både i og utenfor mennesker. For vi snakker utrolig lite om mørket, mørket i livet, mørket i kjærigheten. Vi hater når mørket kommer utenfra og inn i livene våre, vi hater november. 

November kommer nemlig ubarmhjertig hvert år. Med kulde, mørke, regn og tåke og bringer oss tilbake til virkeligheten: at livet er ikke bare en dans på roser. Og jeg snakker åpenbart ikke om bare om været, for det finnes en indre parallell til november. Et sted i oss alle, et forsømt sted som trenger tid. 

For noe tid siden så var jeg på Brenner deler dikt, og da snakket vi om et av mine favorittdikt, «Einsamflygar» av Vesaas. Det går som følger:

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

Vinden valde ut denne eine

og kasta han ut av den usynlege lei

som fuglar av hans slag plar følje.

Han er ikkje lenger ein av dei.

Sin eigen veg han må finne,

eller – om han trøytnar om litt –

si tapt, la seg falle, gå under,

slik går det desse einsame tidt.

Det mørknar vidt over havet.

Ei frostnatt kvesser sine jarn.

Ein fugl flyr einsam under stjerner.

Ikkje gråt for denne fuglen, barn.

Jeg elsker dette diktet og for meg så handler det om din indre november. De øyeblikkene i livet der mørket samler seg om deg, der ensomheten kommer og der livet blir en kamp. 

Og jeg liker det at diktet snakker om å gå under i mørket. For man kan det, selv om vi ikke liker å snakke om det, vi liker ikke å si det høyt en gang. 

Ensomheten ved å mentalt eller fysisk ikke ha de andre, å fly for seg selv. Det fremstilles gjerne som det som gjør oss sterkere, og noen ganger gjør det det. Men oftest så er setningen med at man blir sterkere, noe som ropes til en fra de som står trygt på bakken. 

For faktum er at vi av og til blir sterkere ja. Men ikke alltid. Noen ganger så går vi under, så smertes vi så hardt at vi ikke når overflaten på lang tid. 

Noen når aldri overflaten igjen. 

Men natten i livet, disse stundende der vi glir alene under stormhimmelen, disse mørke novembernettene der vi sitter i regnet. 

Natten i livet har sine øyeblikk. 

For øyeblikket der du mestrerer stormen, der du merker at på tross av mørket så har du kommet til det stedet der du kan navigere i uværet. Der du kan gli oppover på vindkastene, i stedet for bli slått ut av kurs. Det er øyeblikket, øyeblikket der alt forandrer seg. Også du. 

For etter det øyeblikket så er du aldri deg selv igjen, for du vet hva som bor i deg. 

Jeg unner alle stormen, jeg unner alle en indre november og jeg unner alle øyeblikket der stormen tar over. 

Det finnes en indre november, og det finnes en ytre november å minnes den i. Den er her i år som alltid selv om vi ikke liker det, så vi ikke skal glemme verken vår egen eller andres indre november. 

For tiden er jeg stor fan av en fransk dame ved navn Gisele Pelicot. Hun er nok bedre kjent som kona som ble neddopet og voldtatt utallige ganger, oftest av hennes egen mann, men også av ukjente menn. 

Og grunnen til at jeg er fan er at hun nekter å eie andres skam. Nærmere bestemt har hun åpnet rettssalen så alle kan se og høre, og oppgitt egen anonymitet og da også overgripers, noe som er forholdsvis uvanlig i slike saker. 

Men hun har hodet høyt hevet og det har hun all grunn til. For vet du hva? Hun har helt rett. 

Det er ikke hun som skal sitte med bøyd hode og prøve og forklare hvorfor man avtaler å voldta den neddopede kona til en på nettet. Det er ikke hun som skal forklare verden veien fra en chat til å gjennomføre et voldelig overgrep med en strafferamme på 21 års fengsel.

Det er ikke hun som skal eie det hun har gjort, for familie, venner, presse og verden. 

Men nå skriver jeg jo åpenbart ikke dette innlegget til henne. Sjansen for at en fransk kvinne sitter og finleser norske psykologblogger er vel minimal. 

Nei, jeg skriver det til deg. Du som bærer en skam som ikke er din. 

For saken er at Gisele har forstått noe helt grunnleggende med overgrep og det er at det er overgriperen som har skylden. Og det gjelder ikke bare på slike alvorlige voldtekter, men på alt fra mobbing til utroskap, til vold og overgrep.

For selv om få saker kan måle seg med denne, så er det mange som går rundt og bærer skam som egentlig hører andre til. For uansett alvorlighetsgrad er prinsippet er likevel det samme: skammen eies av overgriper.  

For på et eller annet vis så har skammen en tendens til å skli tilbake på den som ble utsatt, selv om det er det siste stedet den hører hjemme. 

Og siden de aller færreste heldigvis har opplevd det Gisele har opplevd, så skal jeg bruke noen mildere eksempler. 

Det kan hende noen har vært deg utro og du i ettertid følt at det var din skyld. At du på et eller annet vis burde visst. At du ikke tør fortelle andre at du er en sånn som har blitt bedratt. At du burde lurt rundt, lest meldinger, forstått. 

Men faktum er at det ikke er din jobb å sitte og lete etter tegn på utroskap hos andre. Det er den andre som skal sitte og forklare hvorfor den valgte å bryte tilliten din, hvorfor den valgte å gå bak ryggen din, hvorfor de valgte å såre deg. Det er deres skam å eie. 

Det kan hende noen har mobbet deg og du alltid føler litt at det var fordi du ikke var kul nok eller grei nok. Men idet du ble gående bak og bære sekkene til jentene som ikke ville snakke med deg, eller ikke ble invitert når alle de andre ble. 

Også følte du at det var noe galt med deg, noe skamfult siden du ble mobbet. Men det var ikke din skyld. Nei, ikke om du var en raring heller. Det er ikke sånn man behandler andre. Det er ikke din skam.

Du skal aldri bære andres skyld, den skal de bære selv.

For de aller fleste av oss har mer enn nok med å bære vår egen skam, dumme ting vi har gjort og sagt, folk vi har såra. Det er en del av å være menneske. Og den skammen skal vi eie selv. 

Til gjengjeld skal vi slutte å bære andres skam.

Nei, la oss se til den franske damen og lære av henne. Om hvem som skal skjule ansiktet sitt, hvem som egentlig skal rødme. Og hvem som kan gå med hodet hevet uansett hva andre gjorde med en. 

Noe av det som kan få meg så langt opp på sinnespekteret at det verken er godt for omverdenen eller min hjertehelse, er når jeg overhører voksne mennesker klage på at korpsmusikk er surt. Gjerne på 17. mai. 

Å klage på korpsmusikk er som å stå på Noway cup og se GUTT 10, mens man klager på at pasningsspillet ikke er helt på Champions league nivå. Det er så misforstått at jeg nesten må gå litt unna, spise en Friskis og ligge litt i rugg før jeg er i vater igjen. 

Men misforståelser til side: det er noe annet som ligger i dette utsagnet som er mer trøblete enn min hjertehelse, og det er det totale fraværet av forståelse rundt hva hver persons jobb i samfunnet er. 

For de som står der som voksen og himler med øynene mens de skåler med vennene og ler overbærende er også en del av korpset. En negativ del. De spiller den delen som kan få ungene til å kikke på kornetten og tenke «nei steike, det er sant, det suger jo det her».

For ironisk nok så spiller vi alle i korpset, fotballen, eller hvor det nå er vi møter barn som gjør noe for andre. For det er faktisk ikke likegyldig om vi gir et smil og et vink, spør hvordan ting har gått, støtter opp. Eller om en gir helt f og himler med øynene når dansingen ikke er helt på nivå med Den norske ballett. 

Og denne er til alle de som står og smiler og som skjønner at det en hører på ikke handler om intonasjon eller at Fredrik faktisk ikke har truffet en eneste tone siden toget gikk fra Kringsjå skole. Men som elsker det og smiler og vinker (og jeg gir ikke meg selv cred her, jeg elsker korpsmusikk så jeg smiler og vinner uansett). 

De folka som skjønner at greiene som kommer traskende nedover trikkeskinnene en tidlig 17 mai morgen er kanskje det som gjør at Rene ender med å bestå videregående, det er der Sofie har vennene sine når de på skolen ikke vil henge med henne. Det er det stedet der William har sin trygge voksne, det som gjør at han tør å søke hjelp når han får selvmordstanker som voksen. 

De som skjønner at fotballen er det stedet der noen lærer at de kan bli så gode de vil om de bare øver og øver. Også er det det stedet der noen andre lærer kanskje at de mestrer det ikke, men at de får være med allikevel. For fotball, friidrett eller volleyball eller hva det nå er ungene driver med, handler om alt annet enn å bli verdensmester. 

Vi voksne kan himle nokså mye med øynene av hverandre, men ikke av det ungene driver med. For hva vi mener teller og vi voksne kan ikke melde oss ut av fellesskapet og ignorere dette. 

Jeg har vært psykolog lenge nok til å vite at alle monner drar. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest herda skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte slike mennesker bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En sånn som har skjønt at det de gjør, har noe å si for andre.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Tine Ting Helseth. Men langt vanligere og mye viktigere, så dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som kan være akkurat det som skal til for å klare seg i voksenlivet. 

En bloggpost til alle dere som har noe de gjerne vil, men ikke tør. 

Velkommen til vår og høysesongen for alle dere som har tenkte at «i år blir året der jeg sover ute alene». Velkommen til de første, skjelvende nettene alene i villmarka. Alene med tanker om alt fra øksemordere til lynnedslag.

«Det er jo helt usannsynlig, det er bare jeg som overreagerer» er det mange som sier til meg. Og selv om tanken er god, så tenker jeg egentlig følgende: 

… Det er jo ikke HELT usannsynlig.

Saken er jo denne: Jeg kan ikke garantere deg at Norske seriemordere ikke har årsmøte i skogen rett ved siden av teltet ditt den natten du er ute. Jeg kan ikke garantere at du ikke treffer på en helt ny type, gal elg som har hang for å angripe sovende mennesker i hengekøyer, eller at akkurat du blir det første offeret for en veldig sulten grevling med dårlig evne til å bedømme matstørrelse. 

Du KAN møte noen med vonde hensikter. 

Faktum er samtidig: Det kan du gjøre hjemme også. 

Risiko er noe du forholder deg til hver dag. Du er aldri helt trygg. Huset ditt kan brenne ned, du kan bli såret i et terrorangrep på veg til jobb, barna dine kan bli syke og dø. 

Det er tonnevis med risiko vi egentlig ikke forholder oss til  hverdagen. Det er få som ligger våkne og lurer på om huset er i ferd med å brenne ned, og om det er nettopp i dag at brannvarsleren har tatt kvelden. Eller om akkurat du skal få en ny og sjelden form for demens. 

Spørsmålet du må stille deg er: skal jeg forholde meg til den mikroskopiske sjansen det er for at Norske Øksemordere har foreningsmøte langt ute i ødemarka, eller skal jeg gjøre som med risikoen for hjerteinfarkt og ikke la det styre livet mitt?

OG HVIS DU. Mot formodning, skal forholde deg til den forholdsvis lave andelen av øksemordere i norske skoger, så er spørsmålet hvorfor du ikke også skal forholde deg til andre risko? Hva med risikoen for at markmus har flyttet inn i radiatoren i bilen din og løper freidig over dashbordet så du skvetter og kjører bilen rett i fjorden? 

Poenget mitt er: Du er ikke fjern om du bekymrer deg for diverse ute i skogen. 

Du er heller ikke fjern om du har andre ting du gjerne vil, men som du ikke tør fordi «hva om…»

Eller hva med den kanskje like aktuelle, men langt mindre omtalte: å be ut den du har en kjempeforelskelse i, men ikke tør i tilfelle du blir avvist. Du KAN bli avvist og det kan svi som pokker. 

Du er ikke fjern. Livet er breddfullt med risiko. 

Det du må ta stilling til er dette: 

Skal det risikoen styre livet mitt? 

Denne uka har det blitt kjempet en vanvittig viktig kamp. En kamp som aldri burde måtte kjempes for leveområder som aldri burde vært tatt. Det er en kamp om samenes rett til å utøve kultur og bruke land de har brukt i tusenvis av år. En kamp med mørke historiske røtter. 

Som om dette ikke er nok, er dette en kamp som gir dyp gjenklang langt utover samefolket. For det rører ved en uro som ligger over landet. 

Dette er nemlig en kamp som mange kjenner seg igjen i. De kjenner seg igjen i maktesløsheten og følelsen av at så lenge du har penger og lobbyister nok, ja da trenger ikke lover og regler å gjelder for deg. Ikke en gang høyesterett gjelder da. 

Da jeg skrev for NRK om nedbygging av natur, så fikk jeg haugevis med post fra folk som var glad noen satte ord på det som skjedde. Folk som opplevde at det som gav mening og gleder i livet kunne bygges ned så lenge det kunne gi penger i kassa eller strøm til industrien. 

Og det finnes krefter som gjerne vil gjøre denne diskusjonen til en by-land diskusjon. En diskusjon som står mellom kaffelattedrikkende løkkafolk i vintage åttitallsklær kjøpt på bruktbutikker med priser du ville besvimt om du så. Folk som blander rådyr og reinsdyr og tror kjøttdeig opprinnelig kommer fra frysedisken. 

Faktum er dog at de som kontakter meg når jeg skriver om dette, er lokale. Folk som står til å miste nærskogen, fjellene de jakter i, utsikten de drikker morgenkaffe til hver dag. Folk som opplever at makta og pengene er mer verdt enn det som gir grunnleggende verdi i livet deres. 

Det er jegere, fiskere, utefolk. Folk som ikke nødvendigvis skriver kronikker for NRK, som ikke driver med lobbyvirksomhet eller har fine venner hos statsforvalteren. Vanlige friluftsfolk, menn med med svartkjel og fiskestang. De er de som skriver til meg. Korte mailer med mye innhold. 

Det er mange som kjenner på at naturen de elsker forsvinner, og at ting som kultur, levebrød og lavmælt friluftsliv, plutselig mister sin verdi når det er energikrise. Saker som er helt uvurderlig for både folkesjela og folkehelsa, ikke gis verdi når beslutningene tas. 

Når er kanskje ikke verken friluftsliv og reinsdrift det som gir mest penger i den norske statskassa, men vi bør tilstrebe å ha et samfunn som tar vare på alt som gir god psykisk helse. Og dette burde veie tyngre enn profitt, ikke bare for etikkens skyld, men fordi det er ekstremt dyrt å ignorere.

Så takk til dere som kjemper, dere kjemper ikke bare for Fosen, dere kjemper for hele landet.

Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme. 

Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi. 

Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn. 

Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom. 

Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din. 

Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil. 

Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.

Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave. 

Reklame for egen bok. Jeg vet jeg kaster stein i glasshus her og muligens krakelerer min egen eksistens som instagrambasert psykologrådgiver, men saken er at vi ser litt mye innover om dagen. Jeg leser for mange psykologiske råd og for lite «fuck verden». 

Jeg mener: mange ganger når folk kommer i terapi så er problemet indre, ingen tvil om det, men det er overraskende mange ganger at problemet ligger i omgivelsene. 

Angst og uro som kommer fordi kroppen din prøver å fortelle deg noe du ikke vil høre på: f eks at «jepp, kompisen din er kul, men han sier også nedbrytende ting til deg». 

Denne innovertenkingen kan til og med settes i system og maskere store, strukturelle problemer. For eksempel arbeidsplasser organisert på en måte som skaper stress i de ansatte. 

Arbeidsplasser der du får kurs i mindfulness, eller kanskje skal du få en coachingtime i å tenke positivt? På den måten legges umerkelig både årsak og løsningen på stresset i deg. Det er skummelt og potensielt skadelig. 

Trikset er å finne deg selv igjen. Hvor du gjør det er veldig individuelt: noen gjør det i naturen, noen gjør det på havet, for noen er det på cafe og for andre er det i samtale med andre, for eksempel i terapi.

Jeg har skrevet en bok om nettopp dette: Hvordan finne tilbake til kjernen og lage seg det livet som er bra for deg. Ikke minst: finne hvilke mekanismer som hindrer deg i å gjøre nettopp det, ikke for å grave, men for å klare å faktisk snu på det som ikke er bra for deg. Link på siden

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

Jeg synes generelt at fokuset på utseende og spesielt fokuset på at man skal se ung ut, er utrolig irriterende. Men ekstra pisse forbanna blir jeg når dette fokuset på utseende forkles som kvinnehelse. 

For det første så blir jeg sur fordi det er manipulerende. Det er en skummel omskriving av noe vi alle strever etter: god helse. 

På en måte tok disse damene og redefinerer betydningen av helse til å inkludere et bestemt utseende: Et utseende som er vanskelig oppnåelig, et utseende som gjør at de fleste at de må ty til operasjoner og kjemiske injeksjoner for å få det til. 

Så plutselig måtte du ha det de tilbyr for å ha god helse. Det er en skummel omskriving av et ord. Å ta sunnhet og klistre det på noe som faktisk er usunt. 

Ja, for den klinikken her tilbyr, for eksempel botox, et produkt jeg ikke ville tatt i med jerntang med mindre jeg hadde en medisinsk grunn. Hvorfor det? Fordi det både gjør det vanskeligere for meg å forstå andre mennesker og det gjør det vanskeligere for andre å lese meg. 

Ansiktsmuskulaturen hjelper oss både å avlese og forstå andres følelser og den hjelper andre å lese og forstå oss. Det funker åpenbart ikke når muskulaturen er lammet. Det å lese andre og bli lest selv, er en av grunnsteinene i gode relasjoner, og gode relasjoner er den aller viktigste faktoren når det gjelder menneskelig lykke. 

Jeg mener: på hvilket tidspunkt betydde utseendet MER enn evnen vår til å forstå andre mennesker?! Det er noe så sykt ved dette og det skremmer meg at noen antar at dette er normalen om ti år. 

Det mest ironiske med dette er at det tilbys som noe som skal hjelpe sosialt, ved at folk skal føle seg bedre om de har færre linjer i ansiktet, når fakta er at det sannsynligvis gjør sosiale situasjoner vanskeligere. 

Nei, jeg skal kose meg med rynkene mine og gjøre alt jeg kan for at datteren min om en 17 år skal leve i et samfunn der idealene er sunne og kan oppnås, der mamma får se ut som mamma, far får se ut som far og Emma er den eneste som skal prøve å se ut som hun er 20.