Noe av det som kan få meg så langt opp på sinnespekteret at det verken er godt for omverdenen eller min hjertehelse, er når jeg overhører voksne mennesker klage på at korpsmusikk er surt. Gjerne på 17. mai. 

Å klage på korpsmusikk er som å stå på Noway cup og se GUTT 10, mens man klager på at pasningsspillet ikke er helt på Champions league nivå. Det er så misforstått at jeg nesten må gå litt unna, spise en Friskis og ligge litt i rugg før jeg er i vater igjen. 

Men misforståelser til side: det er noe annet som ligger i dette utsagnet som er mer trøblete enn min hjertehelse, og det er det totale fraværet av forståelse rundt hva hver persons jobb i samfunnet er. 

For de som står der som voksen og himler med øynene mens de skåler med vennene og ler overbærende er også en del av korpset. En negativ del. De spiller den delen som kan få ungene til å kikke på kornetten og tenke «nei steike, det er sant, det suger jo det her».

For ironisk nok så spiller vi alle i korpset, fotballen, eller hvor det nå er vi møter barn som gjør noe for andre. For det er faktisk ikke likegyldig om vi gir et smil og et vink, spør hvordan ting har gått, støtter opp. Eller om en gir helt f og himler med øynene når dansingen ikke er helt på nivå med Den norske ballett. 

Og denne er til alle de som står og smiler og som skjønner at det en hører på ikke handler om intonasjon eller at Fredrik faktisk ikke har truffet en eneste tone siden toget gikk fra Kringsjå skole. Men som elsker det og smiler og vinker (og jeg gir ikke meg selv cred her, jeg elsker korpsmusikk så jeg smiler og vinner uansett). 

De folka som skjønner at greiene som kommer traskende nedover trikkeskinnene en tidlig 17 mai morgen er kanskje det som gjør at Rene ender med å bestå videregående, det er der Sofie har vennene sine når de på skolen ikke vil henge med henne. Det er det stedet der William har sin trygge voksne, det som gjør at han tør å søke hjelp når han får selvmordstanker som voksen. 

De som skjønner at fotballen er det stedet der noen lærer at de kan bli så gode de vil om de bare øver og øver. Også er det det stedet der noen andre lærer kanskje at de mestrer det ikke, men at de får være med allikevel. For fotball, friidrett eller volleyball eller hva det nå er ungene driver med, handler om alt annet enn å bli verdensmester. 

Vi voksne kan himle nokså mye med øynene av hverandre, men ikke av det ungene driver med. For hva vi mener teller og vi voksne kan ikke melde oss ut av fellesskapet og ignorere dette. 

Jeg har vært psykolog lenge nok til å vite at alle monner drar. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest herda skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte slike mennesker bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En sånn som har skjønt at det de gjør, har noe å si for andre.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Tine Ting Helseth. Men langt vanligere og mye viktigere, så dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som kan være akkurat det som skal til for å klare seg i voksenlivet. 

«Du vet, Johanne. Du gjør en utrolig fin jobb i korpset og du skal vite at de små ser opp til deg, det du sier betyr mye for dem.» 

Det var dirigenten min som hadde satt seg ned ved siden av tolvårige meg, på en gulnende benk i en svett gymsal. «Du er viktig» avsluttet han og klappet meg på ryggen, deretter gikk han. 

Jeg stod litt lamslått tilbake. Viktig? Som minst i en søskenflokk på fire var jeg vant til å være mange ting: morsom, sjarmerende, litt i veien kanskje, eller litt mye i veien, men viktig? Det var ikke ordet som kom til meg. 

Jeg har siden tenkt at akkurat det øyeblikket var øyeblikket der jeg skjønte at det lille meg gjorde i den store verdens, faktisk hadde en mening. En fin liten gest, fra et fint menneske. 

25 år senere har jeg vært psykolog lenge nok til å vite at slike mennesker bærer verden. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest hersa skrekkfilmentusiast til gjemme seg bak stolen, faktisk ikke er så dårlig, ja da står det ofte en slik bak. 

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer, en nabo. En som du, en som dirigenten min. En av de folka som aldri kommer til å få kongens fortjenestesmedalje. Sånne som stilte opp i fotballen, i spedern og i korpset, sånn at ungene skulle få noe å gå til på kvelden.

Og ja, når mange nok mennesker har stått og stekt vafler, tørket tårer, rette prøver, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i Speidern. Ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Ole Edvard Antonsen. Og da blir vi veldig entusiastiske. 

Men det vi ikke tenker på som er langt vanligere, er at fra dette arbeidet dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet, trygghet og tillit til voksne. 

Egenskaper som er viktige i en sunn og robust mental helse. Egenskaper som noen. barn kan være akkurat det som gjør den store forskjellen, akkurat det som får noe som kan gå dårlig til å gå bra, akkurat det de ikke hadde hjemme. 

Takk! 

Hvorfor det ligger mye god folkeelse i vaffelsteking, en hyllest til hverdagsheltene.
Psykolog med sovepose
Copyright © 2024
linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram