Etter å ha debattert hvorvidt Instagram fører til prestasjonspress for unge har jeg bestemt meg for å skrive litt om barselstid og telttur. Før har jeg tenkt at det neppe var spennende å lese om, men ombestemte meg etter å ha lest kommentarene på posten min og deltatt i debatten på landsskonferansen.
___
➡️Jeg har vært så heldig å være godt i gang med mitt friluftsliv med Emma. Vi har tre turer på samvittigheten, en ferdig pakket tursekk og fri frem til midten av august, det er topp.
___
➡️Det kunne jeg gjort tidligere, men fra Emma var rundt 2 måneder og frem en 6-7 ukers tid hadde vi en annen hverdag. Da varte leggingen i 3 timer, der hun enten skrek i smerte, eller der hun bare var så utilpass at hun måtte vugges i søvn. I midten av april kuttet vi ut melkeprotein og vips fikk vi en helt ny baby som sovnet, sov (med matpauser selvfølgelig, trærne gror jo ikke inn i himmelen) og var 80 ganger så glad i løpet av dagen.
___
➡️Dette var kjipt, men godt innafor normalen, jeg vet om utrolig mange andre som har langt, LANGT verre første 6 måneder med baby. Poenget mitt er bare at da dro jeg ikke på telttur, fordi jeg ikke orket.
___
➡️Jeg drar fortsatt ikke på telttur når jeg er så trøtt at jeg har lyst til å fike til Markus bare fordi han puster for eksempel (ja,nå sitter kanskje dere nyforelska, barnløse folk og tenker at dere aldri ville irritert dere over den søte neseplystringen til den fine kjæresten deres, men tro meg, når du ikke har sovet på fire måneder så vil du det).
___
➡️Jeg vet at barselstiden er helt magisk for noen, mens andre rett og slett synes den er helt pyton. Noen dager er man superforelsket i den lille bylten og andre dager skulle man ønske man kunne levere den tilbake på riksen (iallfall for en natt eller to). Jeg sier som Sigrid Tusvik: det er lov å angre litt hver dag. Det er lov å ha komplekse følelser uten at det betyr at man elsker barnet mindre eller er en dårlig mor eller far. Så lenge man er der for babyen kan man føle hva man vil inni seg.
___
➡️Man trenger ikke ta barnet med på telttur de første seks månedene hvis man ikke orker, men når man er klar, sitter utelivet og venter på en uansett om barnet er 3 uker eller 13 år.

Da har jeg endelig tatt mot til meg og kjørt på med første telttur med Emma. Jeg har sittet som en sulten ulv og ventet på at det skulle bli barmark og plussgrader på natt og nå klaffet det endelig.
___
➡️Så. Nå skulle jeg gjerne forklart at jeg bare pakket sekken og dro. Det gjorde jeg ikke. Jeg hadde så angst for alt som kunne gå galt, spesielt om Emma skulle gå i baklås og skrike seg hes der ute i marka. Hva gjør man da? Ber henne vente en halvtime med skrikingen sånn at mamma kan pakke ned teltet?
___
➡️Og hva med mennesker? Hva gjør folk når de hører en skrikende baby ute i Østmarka en sen kveld? Ringer de barnevernet? Kommer de for å se om ulven som har tatt seg en snack (og nei, dette er ikke en invitasjon til å ta ulvedebatten i kommentarfeltet)? Eller aller verst: kommer de for å (grøss) sjekke hvordan det går?
___
➡️Jeg brukte småpene 6t på å pakke og leste div blogger om telting med baby. Dessverre leste jeg en blogg for mye og fant ut at jeg skulle følge et elendig tips om å dra opp sent og ned igjen tidlig. Jeg kan allerede avsløre at å dra en småtrøtt baby ut i marka sammen med 4 hunder, to turdamer og en stressa mor, er en ekstremt dårlig ide.
__
➡️Ja, så vi startet med gull i 1km kilometer skriking for baby og fortsatte med bronse i hylende teltoppsett. På dette tidspunktet vurderte jeg å dra hjem.
__
➡️Heldigvis fant jeg ut at jeg skulle amme først og plutselig så det hele ut til å roe seg. Emma fikk spist, ble gladere, fikk kveldsflasken sin, og plutselig så hun ut til å ta teltet som soverommet sitt og være klar for senga. Da jeg listet meg ut kl 1900 med en sovende baby i teltet var jeg nesten så jeg ikke trodde det selv. DET GIKK!
___
➡️Så gikk faktisk natta rørende bra, det var selvfølgelig noe spising og et par bleier og en mor som måtte sjekke om baby var død, men alt det er helt normalt. Kl 08 i dag tidlig satt jeg og nøt en svart kopp kaffe og den jublende følelsen av at det faktisk hadde gått. Jeg hadde med Emma på tur og hun stortrives. Og ikke for å bli klein her; men det å kunne dele naturen med Emma var mammadrømmen for meg. Ekstra stor takk til @stian.med.sekken og @mariabacusyang for helt uvurderlig støtte og oppmuntring ❤

🌲➡️ Første tur ut etter fødselen i natt. Markus skulle ta nattevakten med Emma, og jeg skulle ta frinatten min i Nordmarka. Jeg dro etter at Emma var i seng og planen var å komme tilbake før hun stod opp igjen. I praksis ble det altså sånn at jeg sov i Nordmarka i stedet for å sove på gjesterommet.
____
🌲Tanken bak var å få luftet hodet litt. Jeg synes jeg har blitt overdrevent bekymret av meg, jeg vet at dette er helt normalt, men det er fortsatt ganske slitsomt når man f eks har en intens lyst til å sjekke om baby lever ca hvert femte sekund (ok, kanskje ikke så ofte, men det er fortsatt slitsomt).
____
🌲 Nordmarka disket opp med vakkert måneskinn, hvilket var heldig siden undertegnede hadde glemt hodelykten i ammetåka. Maria hadde heldigvis styr på utstyret sitt (bortsett fra at hun hadde glemt kaffekoppen for tredje gang, tradisjon nå! 😃).
____
➡️Pumping ble fikset med batteridreven pumpe, inni sovepose og jervenduk. Alma var ikke helt fornøyd med at det skulle foregå andre aktiviteter enn soving i soveposen, men hun var for trøtt til å bli slitsom og gav meg derfor bare et par sure blikk før hun la seg til å sove.
____
🌲Deretter ble jeg liggende og savne Emma, kikke på stjernene og lytte til det fjerne støyet fra byen som langsom la seg utover natta. Alma og jeg vekket hverandre inni mellom, jeg fordi jeg var urolig og Alma fordi hun måtte sjekke en lyd i natten eller snuse en spennende snus som kom med vinden. Det ble en veldig fin natt.
____
➡️Vi ble vekket kl 0700 av litt duskregn som plutselig hadde kommet. Det passet bra siden vi hadde en forholdsvis stram tidsplan, det ble akkurat tid til litt morgenkaffe før vi pakket, gikk og var hjemme i såpass god tid før at vi rakk å lage både frokost og kaffe til Markus.
____
🌲 Det var utrolig godt å få litt frisk luft og natur i hodet mitt, det å bli mamma er ganske altoppslukende til tider og for meg er det å sove ute en god måte å få tilbake overskuddet på.

❄Det begynner å bli småpene 2 måneder siden forrige tur og prosjektet nå, er å finne ut hvordan man som nybakt mor kan ta en miniovernatting i skogen. Hvis man tåler en veldig kort natt, enkelt oppsett og veldig lite tid til bilder, kan det gå fint (jeg regner tiden jeg normalt har de nettene mannen tar baby, effektiv soving er man uansett god på nå).
____
❄Et åpenbart problem er jo amming, altså ikke selve mating av baby (det fikser mannen), men hvordan søren man får disse naturens matfat tappet så man ikke dør av melkespreng, brystbetennelse eller andre uhumskheter.
_____
➡️Brystbetennelse er i øvrig en slags urban legend for meg, noe grusomt som kan overfalle meg dersom jeg ikke gjør disse mammatingene riktig. Hittil har det gått veldig bra, takket være et par kick ass puppevotter (ja, puppevotter) og en bekymret, rådgivende mor (min mor altså)._
____
➡️Videre er det et åpenbart problem at jeg ikke får lov å løfte enda. Jeg spurte fysioterapeuten om jeg kunne løfte en 25 kilo sekk, og hun så på meg som om jeg var en slags veldig interessant idiot (tar ikke den personlig, de fleste ser sånn på meg når jeg forteller om fritiden min første gang). Uansett, her jobber jeg med en pulkløsning jeg har veldig troen på, så stay tuned.
_____
Jepp, så med litt hell blir det nærtur snart, da også med telthacks for nybakte mødre. Og til alle dere andre, beklager tmi om livet etter fødsel, det blir forhåpentligvis mer teltting etter hvert 🙈🙈. ____