For tiden er jeg stor fan av en fransk dame ved navn Gisele Pelicot. Hun er nok bedre kjent som kona som ble neddopet og voldtatt utallige ganger, oftest av hennes egen mann, men også av ukjente menn. 

Og grunnen til at jeg er fan er at hun nekter å eie andres skam. Nærmere bestemt har hun åpnet rettssalen så alle kan se og høre, og oppgitt egen anonymitet og da også overgripers, noe som er forholdsvis uvanlig i slike saker. 

Men hun har hodet høyt hevet og det har hun all grunn til. For vet du hva? Hun har helt rett. 

Det er ikke hun som skal sitte med bøyd hode og prøve og forklare hvorfor man avtaler å voldta den neddopede kona til en på nettet. Det er ikke hun som skal forklare verden veien fra en chat til å gjennomføre et voldelig overgrep med en strafferamme på 21 års fengsel.

Det er ikke hun som skal eie det hun har gjort, for familie, venner, presse og verden. 

Men nå skriver jeg jo åpenbart ikke dette innlegget til henne. Sjansen for at en fransk kvinne sitter og finleser norske psykologblogger er vel minimal. 

Nei, jeg skriver det til deg. Du som bærer en skam som ikke er din. 

For saken er at Gisele har forstått noe helt grunnleggende med overgrep og det er at det er overgriperen som har skylden. Og det gjelder ikke bare på slike alvorlige voldtekter, men på alt fra mobbing til utroskap, til vold og overgrep.

For selv om få saker kan måle seg med denne, så er det mange som går rundt og bærer skam som egentlig hører andre til. For uansett alvorlighetsgrad er prinsippet er likevel det samme: skammen eies av overgriper.  

For på et eller annet vis så har skammen en tendens til å skli tilbake på den som ble utsatt, selv om det er det siste stedet den hører hjemme. 

Og siden de aller færreste heldigvis har opplevd det Gisele har opplevd, så skal jeg bruke noen mildere eksempler. 

Det kan hende noen har vært deg utro og du i ettertid følt at det var din skyld. At du på et eller annet vis burde visst. At du ikke tør fortelle andre at du er en sånn som har blitt bedratt. At du burde lurt rundt, lest meldinger, forstått. 

Men faktum er at det ikke er din jobb å sitte og lete etter tegn på utroskap hos andre. Det er den andre som skal sitte og forklare hvorfor den valgte å bryte tilliten din, hvorfor den valgte å gå bak ryggen din, hvorfor de valgte å såre deg. Det er deres skam å eie. 

Det kan hende noen har mobbet deg og du alltid føler litt at det var fordi du ikke var kul nok eller grei nok. Men idet du ble gående bak og bære sekkene til jentene som ikke ville snakke med deg, eller ikke ble invitert når alle de andre ble. 

Også følte du at det var noe galt med deg, noe skamfult siden du ble mobbet. Men det var ikke din skyld. Nei, ikke om du var en raring heller. Det er ikke sånn man behandler andre. Det er ikke din skam.

Du skal aldri bære andres skyld, den skal de bære selv.

For de aller fleste av oss har mer enn nok med å bære vår egen skam, dumme ting vi har gjort og sagt, folk vi har såra. Det er en del av å være menneske. Og den skammen skal vi eie selv. 

Til gjengjeld skal vi slutte å bære andres skam.

Nei, la oss se til den franske damen og lære av henne. Om hvem som skal skjule ansiktet sitt, hvem som egentlig skal rødme. Og hvem som kan gå med hodet hevet uansett hva andre gjorde med en. 

(Inneholder reklame for boka Tøffere enn du tror) Det snakkes så mye om alt som er farlig. Om psykiske lidelser som lurer rundt hver et hjørne: pass på så poden får godteri på riktig måte ellers havner den på BUP med spiseforstyrrelser. 

Flinke foreldre kan knapt snu seg uten å ha en ekspert til å fortelle dem at de burde snudd seg litt annerledes.

Store overskrifter kan fortelle deg om det livsfarlige flåttviruset som nå har kommet til Norge. Best å holde deg hjemme, en lett tur i høyt gress kan gjøre deg hjerneskadet for livet. 

At forekomsten er ekstremt lav og at av de få som faktisk får det blir de fleste helt friske igjen, er en liten detalj sist i artikkelen. 

Ja, livet har blitt farlig dere, farlig og ubehagelig og tåler vi ikke gjør vi vel? Skal vi nyte naturen skal det være fra en hytte med panoramavinduer og varm badstu for ellers kunne vi opplevd bittelitt ubehag, og voksne mennesker klarer ikke slikt.

Og skulle det mot formodning ikke være farlig, så trenger du iallfall mye utstyr. Her om dagen leste jeg en artikkel om hvor mange løpesko en vanlig mosjonsløper skulle ha. Et spørsmål jeg lett kunne besvart med: ETT PAR. Det du løper med. 

Men selvfølgelig var det minimum tre, hvem trenger ikke et ekstra par til å løpe på grus? Og hva med langtursskoene, selvfølgelig skulle de ha en spesiell demping. Og ekstra lette konkurransesko åpenbart, vi må ikke glemme det nanosekundet vi amatørløpere kan vinne på to gram lettere sko på Nordmarka halvmarathon. 

Kjøper vi ikke inn sko til 10 frognertiere, ja da får vi skader, og hvem av oss lalleglade hobbyløpere vil ha skader? Ingen. 

Nei, livet har blitt vanskelig, har blitt farlig og det har blitt utstyrskrevende. Skal vi ut i naturen trenger vi dobbeltsidig Goretex og fancy, superlette telt for å klare oss en simpel sommernatt. Samtidig får ungene vårt lov å bruke 8 timer om dagen på sosiale medier, der de ser alt fra halshugginger til livesendte selvmord uten at vi egentlig gjør noe med det. 

Det er et veldig relevant spørsmål å stille: hvem er det egentlig som bestemmer hva som er farlig og ikke farlig, hvem er det som har lagt føringer for livene våre?

Burde det kanskje være oss selv? 

Faktum er at naturen er ikke farlig. Livet er ikke farlig, vi mennesker er laget til å tåle både fysisk og psykisk ubehag. Faktisk befinner mye godt seg på den andre siden av nettopp dette. 

Så gi meg et par utslitte løpesko så jeg kan jogge meg en tur i et annet tempo enn det som ville gjort meg til en bedre løper. Gi meg et friluftsliv med gammel anorak, myggnett og en sovepose fra finn og gi meg foreldre som kan få være foreldre uten å føle at alt de gjør er feil.  

Vil du lese mer om dette, så kan du forhåndsbestille boka Tøffere enn du tror, den finnes på i personlig signert versjon på Ark frem til den 20.05 

Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter. 

Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn. 

Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose. 

Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem. 

Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD. 

Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv. 

Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE. 

Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem. 

De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette. 

Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å  gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.

Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».

Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer. 

Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra. 

Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati. 

Jeg elsker tida før jul. Jeg elsker det virkelig, det er noe med å ha gått i dvale i november for deretter å bli vekt langsomt av den gryende følelsen av at noe er i gjerde. Et julelys her, en stjerne i et vindu der. 

Og det er egentlig ikke nødvendigvis julaften som frister meg, det er den følelsen av forventning som ligger igjennom hele desember. Det er blåtimen, solnedgangene, nysnø som kommer, nysnø som smelter. Også er det min helt privat og overtrodrevne tanke om at det er et eller annet magisk med desember, jul og solsnu. 

Jeg har ingen forskning på det ut over en følelse av at det er NOE med naturen i denne tida, og at jeg gjerne vil ha det med meg (og jeg er heldigvis såpass lett underholdt at jeg ikke trenger mer bevis enn det)

Men så, i dem samme vendingen som blåtimen gjør meg varm i brystet, så kommer stresset. Og noen ganger vet jeg nesten ikke hva det er, men det er alltid noe. Om det er overfloden av avtaler, ting som skal gjøres, dårlig planlegging, så er det visse førjulstider som forsvinner fortere enn penger på konto. Og plutselig er det jul og jeg har ikke filosofert meg inn i en eneste blåtime.

Men nå har bestemt meg: denne førjulstida skal bli annerledes, denne skal bli bra. For jeg har nemlig øvd meg på et vakker, lite ord som heter NEI. Nei takk. Og det skal jeg øve meg på hele resten av november, ti minutt hver morgen.

Og det skal bane vei for mer blåtime, mer båltid, flere pepperkaker med knøttet og mindre av den følelsen av at jula renner forbi uten at jeg egentlig er med. 

Del 2 i serien til dere som skal bruke sommeren til å bli badass alenesovere som kan ruske med seg posen og en granbarhaug og sove ute når det passer.

I del 1 "bli venn med angsten" prata jeg om hvilke symptomer som er tegn på at din nye bestevenn (angstsystemet) er på. Nå skal jeg forklare hvordan du blir skikkelig close med din nye kompis.

Før jeg går videre må jeg presisere en ting: Når jeg snakker om angsten, så snakker jeg om det som skjer i kroppen din. IKKE TANKENE DINE. Når du forestiller deg at en skummel morder sniker seg opp bak teltet ditt, så er det noe annet (mer om det senere).

Så tilbake til angsten: Man kan ikke skru av angsten, det finnes ingen stopp-knapp i hodet og det er en god grunn til det. Hvis vi kunne bestemme selv hadde vi nemlig skrudd den av for godt og deretter dødd av noe vi burde vært redde for

Så, saken er da at du har et superubehagelig system du ikke kan ignorere, så hva gjør du? Jo, du aksepterer det. Ironisk nok roer angsten seg nemlig når man godtar den. Det er som en alarm som vil høres, har du hørt den, så uler den ikke fullt så høyt.

Videre kan du gi angsten litt cred for å gjøre deg forberedt på alt som kan skje. Sover du lett? Flott, det gjør det nærmest umulig for noen å snike seg innpå deg. Reagerer du på alt som beveger seg: supert, det betyr at du vil oppdage eventuelle farer. Tenk på angsten som en slags overfølsom tante Berit som prøver å hjelpe deg på sin egen, klønete måte.

Husk at din 100xxtippoldefar hadde en fetter som ikke var redd. Han ble spist av en sabeltanntiger og fikk derfor ikke videreført genene sine. Vi er etterkommerne til de reddeste individene i historien, FORDI DET VAR DE SOM OVERLEVDE.

Men tror du tippoldefaren din ble hjemme fordi han var redd? Nei, han stakk på jakt med bankende hjerte, akkurat som du skal ut og sove selv om du skjelver på hendene. Så ta angsten under armen og begi deg ut på tur, vel vitende om at du har verdens beste kompis til å holde deg våken hele natta.

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheime? Ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Link i feed (eller kommenter her, så skal jeg legge inn link).

Alenenatta er magisk, men det kan være rimelig skremmende å skulle være ute en hel, bekmørk natt for første gang. Derfor har jeg skrevet en liten bloggserie til deg som vil bli en badass som rusker med seg sovepose og liggeunderlag og sover under ei gran i marka som en annen tømmerhugger.

Første tips i rekka heter «bli venn med angsten din». Ja, jeg vet dette høres ut som et skikkelig ubrukelig, psykologaktig, dusteråd, men det er faktisk ganske bra.

Så hvem er egentlig denne nye "vennen" din, angsten? Angst er en følelse og en følelse er en fysisk aktivering i kroppen. Når denne kompisen er på besøk kan du få symptomer som hjertebank, muskelspenninger, kaldsvette, kvalme, forstoppelse, diare, svimmelhet og mange andre ubehagelige ting.
Poenget med å sette i gang dette styret, er å gjøre deg klar til å møte fare. Altså klar til å deale så effektivt som mulig med hva som enn måtte skje. Den spesialiserer seg på tre tidløse triks: stikke av, sloss eller late som den er død.

Så når du ligger i hengekøya di etter å ha kost deg med primus, potetmos med pølsebiter, solnedgang og plutselig kjenner at panikken kommer snikende. Da er det altså kroppen din som setter i gang en reaksjon som skal beskytte deg mot fare. 

Det betyr ikke at det ER fare, det betyr bare at hvis det kom noe farlig, så var du forberedt. Viktig distinksjon altså: det er ikke nødvendigvis farlig, men alle de fysiske tegnene betyr at kroppen GJØR DEG KLAR i tilfelle noe skulle skje. Beredskap altså, flinke kroppen. 

Så hva gjør du med det? Det skal jeg selvfølgelig ta for meg i neste post som kommer i morgen. Og ja, for den oppvakte leser kan jeg bekrefte at det er en nyskriving av en gammel serie i anledning sommeren og alle som planlegger sin første utenatt. 

Vil du lese mer både om å sove ute alene, om psykologi og om hvordan jeg gikk fra å ha panikk over å ligge i telt i stua, til å føle meg aller mest hjemme alene i fjellheimen, så ta en kikk på boka Psykolog med sovepose. Her får du hjelp og kunnskap om psykologisk strev pakket godt inn i bålkaffe og furuskog. Kan kjøpes her:

Psykolog med sovepose Johanne S. Refseth

Det er mye en kan bli frisk av her i verden: grønnkål, antibiotika, kompliserte operasjoner, eget imunforsvar, men det som kanskje er aller mest undervurdert, er følelser. Ja, du hørte riktig, helt gammeldagse følelser. Gratis er det også.

Så hvorfor søren kan vi bli friske av følelser? Jo, følelser er egentlig reaksjoner i kroppen som skal fungere som et indre kompass. F eks: blir du forbanna så merker du en rolig og sterk energi i kroppen. 

Problemet er at, hvis du er som meg og har vokst opp en plass der man ikke prater så mye om følelser, så er det fort gjort at kroppen begynner å dekke over energien med andre reaksjoner. 

Det vil si at du ikke merker at du er lei deg, i stedet merker du f eks at du blir utrolig anspent. Og i kjølvannet av muskelspenningen kommer alle mulige andre drittsymptomer, som muskelsmerter, dårlig søvn, uro i kroppen og generelt bare ubehag. Disse symptomene kommer altså av at følelser holdes nede. 

Det vil også si at problemene faktisk kan fikses ved å få følelsen opp. Det høres magisk ut, men de aller fleste har merka dette selv: Du blir letta og føler deg roligere etter å ha grått eller sover bedre etter å ha fått prata med kona om problemene.

Det er ikke mer komplisert enn det: Følelser er signaler som skal oppleves, og kroppen skal jobbe for å holde de nede. Den jobbingen koster deg dyrt både fysisk og mentalt. Det vil si at ved å bli bedre til å merke følelsene i stedet for å la muskelspenningen holde den nede, kan du faktisk få det overraskende mye bedre. 

Det er selvføgelig ikke så enkelt alltid, dette kan være godt innlærte mekanismer som vi har drevet med siden 1975. Jeg har skrevet om bok om dette og mye mer, pakket godt inn i bålrøyk, furuskog, fjelltopper og min egen historie med friluftsliv, psykologi og bare livet generelt.

Slik jeg ser det er det to viktige grunner til at folk sliter med å si nei:

1. Vi sier ikke nei fordi vi ikke er helt klar over at vi har et valg. Eksempel: Vi gjør det som er «vanlig» uten å tenke over om det er det vi vil. 

Det kan være å ha et nyoppusset hus, med den kostnaden at du må jobbe mer grunnet høyt lån. Da sier du nei til mer fritid og ja til nyoppusset hus, kanskje uten å tenker igjennom om det virkelig er det du vil. 

Det er utrolig mange slike tause «krav» i livet: ha et fett hjem, ha fine ting, jobbe mye, feste mye (evt feste lite), ta en universitetsgrad selv om du trives best som håndverker. Trikset her er å bli bevisst hva du egentlig sier ja til og pass på at det faktisk er noe du vil, ikke noe du bare blir med på fordi strømmen går den vegen. 

Jeg vil påstå at dess mindre A4 du er, dess større blir jobben din med å «kritte opp banen» rundt deg slik at du får et liv som rimer meg din personlighet. 

Obs: dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, noe som ofte henger sammen med neste punkt:

2. Vi unngår å si nei fordi det oppleves følelsesmessig ubehagelig. Kanskje gjør det deg fysisk urolig, gir anspenthet, hjertebank eller dårlig mage. Kanskje gir et «nei» deg destruktive og selvkritiske tanker («jeg er lat, jeg er kjip»), kanskje overtenker du i kjølvannet av et «nei» («hva tror de andre, snakker de om meg?»).

I dette tilfellet er det mer snakk om indre prosesser som skaper problemer for egne grenser. Dette er ofte mulig å nøste opp i og forstå, men det krever litt tid å både forstå hva som skjer og hvordan en løser det. 

Jeg skriver masse om disse tingene i boka, samt hvordan naturen kan være en god medhjelper i den prosessen det er å skjønne seg selv og få et liv på egne premisser. Kan bestilles på Ark og Norli

Da jeg begynte å sove ute, så skremte natta meg. Lydene jeg ikke visste hva var. Lyder som fantasien satte skremmende bilder på. 

Nå lar jeg natten ha sine hemmeligheter. Hva det er som tasser der ute i mørket er ikke mitt å vite. Det er avtalen vår, utenatten og meg. 

Når jeg får sitte der ute alene og tygge meg igjennom de siste hendelsene i livet. Det jeg ikke hadde tid til ellers, men som kommer til overflaten nå. Det er min terapi, mitt rom.

Det at følelsene får passere er egentlig den naturlige måten å heles på, men den funker ikke alltid. Vi kan miste den evnen til å heles selv, og vi lever i et samfunn som gjør akkurat dette ekstremt lett. 

For egentlig er det slik at når vi mister eller knekker, da heles vi i kontakten med oss selv og med andre. Vi heler i møtet med hverandres smerte og vi forstår andre ved å merke oss selv. Den andres glede og smerte kan kjennes som et dypt ekko inni oss, og det er nettopp her magien ligger. Smerten blir forståelig i kontakten med andre, og har du ikke andre, så i kontakten med naturen. 

Terapi handler dypest sett å hjelpe folk til å komme dit, komme til det stedet der helningen foregår av seg selv. Der følelsene kan komme, deles og passere. Det stedet der vi opprinnelig var, men som livet har lært oss at var alt annet enn godt.

Jeg tenker alltid at naturen er terapi, men for å forstå hva som skjer når alt føles bedre og forstå hvorfor det er slik, så må man vite litt om egne prosesser. Hva det er som blokkerer en naturlig prosess og hvordan du løser det. 

Hva kan være bedre, for en psykolog som drømmer om at hele Norge skal kunne det en psykolog kan, enn at boka ens troner øverst på bestselgerlistene. Alle bestselgerlistene altså, den generelle bestselgerlista. Den lista vi fagfolk som regel kan se langt etter. 

Det er så rått det, ikke bare fordi der er helt vilt, men fordi jeg tror det kan gjøre noe bra for folkehelsa. 

Saken er at det som står i den boka er akkurat det jeg tenker at alle burde kunne. Ting jeg har sett dette hos utrolig mange og tenkt igjen og igjen at dette kan fikses, det er ikke vanskelig sånn egentlig, folk vet det bare ikke. Det er slike ting jeg har skrevet inn mellom bålkaffe, furuskoger og dårlig ørretfiske. Det vi trenger å vite. 

Så må jeg si: det er en stor grunn til at boka er på den lista, og det er at dere folkens har kjøpt, anbefalt, delt og hjulpet. 

Kjøpt til konfirmanter, venner, venninner, kompiser,  mødre, turglade fedre, tanter, onkler, lillesøstra som skal på sin første tur osv. 

Tusen takk til dere som har anbefalt den, pratet om den. Og takk til alle dere som har delt på Instagram, både stilige reels, poster, stories og meldinger om boka. 

Jeg hører fra folk som deler på store kontoer fordi de synes budskapet er så bra og fordi de mener det må opp og frem. Og det er rått og jeg blir skikkelig rørt av deg. Takk ❤️. 

Også en stor takk til alle dere som har lest boka og både poster om det, og dere som sender nydelige og rørende meldinger etter å ha lest. Dere som er inspirert til å dra på tur og legger ut bilder. Tusen takk, det betyr enormt mye for meg å høre at boka gjør en forskjell.