En bloggpost til deg som aldri får lande i deg selv.
Tvil kan være et mareritt. Og nei, jeg mener ikke den nagende tvilen som kommer når du er i ferd med å gjøre noe dumt. Når du står på timetern med 1,8 i promille og hele den apete vennegjengen din brauter som en flokk gale kuer nedenfor. Ja da skal du lytte til den nagende tvilen i hjertet ditt og gå ned igjen til festen uten å risikere livet.
Det jeg snakker om er den tvilen som ødelegger livet. Den som kommer inn og stiller det evige spørsmålet: om det valget, den følelsen eller den holdningen, sånn.. egentlig. Var riktig? Den som aldri lar en holdning eller en tanke stå ubestridt og alltid gir deg en svak følelse av at det du tenker kan være feil.
Etter hver landede beslutning kommer den som en snikende fis og stiller spørsmålet: Hva om det er feil? Tenk om det er annerledes? Har du vurdert dette? Og plutselig mister du fotfestet og er tilbake i ambivalensens helvete.
Eller hva med et minne? Ingenting kan overtenkes som et heftig minne: Husker jeg egentlig riktig eller tar jeg feil? Var det egentlig kjipt, kanskje det er jeg som er overfølsom, hvorfor reagerte ikke de andre. Og vips er du tilbake i usikkerhetens kaos.
Du får aldri lov til å lande på det du tror er riktig. Tåle å eventuelt ta feil. Nyte at det er lov å gå for en ting og ikke en annen. Få fred fra det evinnelige maset med «hva om» som kverner i hodet.
Fakta er at du må gi slipp på selvtvilen, en godt gjennomtenkt beslutning blir ikke bedre av uante mengder tvil. La det være og kom videre.
Bruk tvilen som den skal: Tvil når du trenger det: tvil på planen når du står på vidda og været begynner å bli dårlig, tvil når du skal kjøre forbi på smale bygdeveier og lurer på om du har nok plass, tvil når du skal investere sparepengene. Men ikke tvil på deg selv.
Jeg skriver mye mer om selvtvil, hvordan du gjenkjenner det, hvorfor det kommer og hva du kan gjøre med det, i boka mi som kommer i slutten av april. Den kan forhåndsbestille den med personlig hilsen nå (funker veldig bra som gave!)