Jeg elsker november. Det et utsagn som faktisk var provoserende nok til å få sin egen tråd på Reddit. Med tanke på hvor mange ting jeg faktisk har sagt i årenes løp så ble jeg litt imponert over at det var denne som vant Reddit-leken.
Men faktum er at jeg har en forkjærlighet for mørket, både i og utenfor mennesker. For vi snakker utrolig lite om mørket, mørket i livet, mørket i kjærigheten. Vi hater når mørket kommer utenfra og inn i livene våre, vi hater november.
November kommer nemlig ubarmhjertig hvert år. Med kulde, mørke, regn og tåke og bringer oss tilbake til virkeligheten: at livet er ikke bare en dans på roser. Og jeg snakker åpenbart ikke om bare om været, for det finnes en indre parallell til november. Et sted i oss alle, et forsømt sted som trenger tid.
For noe tid siden så var jeg på Brenner deler dikt, og da snakket vi om et av mine favorittdikt, «Einsamflygar» av Vesaas. Det går som følger:
Barn, ikkje le av den fuglen
som flaksar så hjelpelaust av stad.
Vinden har skilt han frå dei andre
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.
Vinden valde ut denne eine
og kasta han ut av den usynlege lei
som fuglar av hans slag plar følje.
Han er ikkje lenger ein av dei.
Sin eigen veg han må finne,
eller – om han trøytnar om litt –
si tapt, la seg falle, gå under,
slik går det desse einsame tidt.
Det mørknar vidt over havet.
Ei frostnatt kvesser sine jarn.
Ein fugl flyr einsam under stjerner.
Ikkje gråt for denne fuglen, barn.
Jeg elsker dette diktet og for meg så handler det om din indre november. De øyeblikkene i livet der mørket samler seg om deg, der ensomheten kommer og der livet blir en kamp.
Og jeg liker det at diktet snakker om å gå under i mørket. For man kan det, selv om vi ikke liker å snakke om det, vi liker ikke å si det høyt en gang.
Ensomheten ved å mentalt eller fysisk ikke ha de andre, å fly for seg selv. Det fremstilles gjerne som det som gjør oss sterkere, og noen ganger gjør det det. Men oftest så er setningen med at man blir sterkere, noe som ropes til en fra de som står trygt på bakken.
For faktum er at vi av og til blir sterkere ja. Men ikke alltid. Noen ganger så går vi under, så smertes vi så hardt at vi ikke når overflaten på lang tid.
Noen når aldri overflaten igjen.
Men natten i livet, disse stundende der vi glir alene under stormhimmelen, disse mørke novembernettene der vi sitter i regnet.
Natten i livet har sine øyeblikk.
For øyeblikket der du mestrerer stormen, der du merker at på tross av mørket så har du kommet til det stedet der du kan navigere i uværet. Der du kan gli oppover på vindkastene, i stedet for bli slått ut av kurs. Det er øyeblikket, øyeblikket der alt forandrer seg. Også du.
For etter det øyeblikket så er du aldri deg selv igjen, for du vet hva som bor i deg.
Jeg unner alle stormen, jeg unner alle en indre november og jeg unner alle øyeblikket der stormen tar over.
Det finnes en indre november, og det finnes en ytre november å minnes den i. Den er her i år som alltid selv om vi ikke liker det, så vi ikke skal glemme verken vår egen eller andres indre november.