Stadig oftere leser jeg at folk blir letta når de får diagnosen ADHD. Letta fordi de endelig får fri fra den stemma som konstant sier «skjerp deg», «så treg du er», «du er jo helt dum» eller hva for noe ubrukelig den indre kritikeren forteller deg når du sliter.
Underforstått her, er at folk gjerne venter til de har fått diagnosen med å legge selvkritikken på hylla. Som om du bare fortjener empati for problemene dine, dersom problemene har et skikkelig navn.
Nærmere bestemt: du fortjener kun empati dersom problemene er en diagnose.
Dette blir selvfølgelig et stort problem for all de som strever, men IKKE får diagnosen. Slike problemer kan nemlig ha mange årsaker og ADHD er kun èn av dem.
Jeg har møtt haugevis med folk som sliter med fokus, konsentrasjon, strukturering av oppgaver og andre symptomer som ligger tett opp mot ADHD.
Noen får diagnosen ADHD. For andre er problemene relatert til høy angst, høyt stressnivå generelt i livet, søvnproblemer, vanskelig livssituasjon, nevrologiske problemer som ikke er ADHD osv.
Og her er poenget mitt: Det å slite med fokus, konsentrasjon, hukommelse, strukturering av oppgaver osv er noe som gjør et moderne liv utrolig vanskelig. Helt vanlige ting blir veldig krevende, UAVHENGIG AV HVILKEN ÅRSAK DU HAR TIL PROBLEMENE.
Jeg kan si at 100% av folk med slike problemer prøver konstant å få bukt med dem.
De har på den ene siden en utrolig vanskelig hverdag fordi vi lever i et samfunn som setter store krav til akkurat dette.
Det vil si at de bruker enormt mye energi på å samle tankene sine og forsøke å gjøre en flyvsk hjerne til en strømformet hjerne. Starte på nytt for hundrende gang med en arbeidsoppgave som andre synes er lett, men som er enormt krevende for en som mangler fokus, har tretti tanker i hodet, glemmer hva de drev med, mister fokuset og drømmer seg bort.
Hvis du sliter med dette og du IKKE får diagnosen ADHD så betyr det ikke at det da automatisk er «din skyld» og at du bare kan «skjerpe deg».
Kanskje du har kronisk søvnmangel, kanskje du har vært stresset over en lengre periode, kanskje du har uvoerskuelig mange problemer i livet ditt eller du har opplevd så hårreisende ting i barndommen at angstsystemet ditt er kronisk på alerten. Det er mange veier til en hjerne med ADHD-lignende symptomer.
Samtidig er det dessverre kultur for at problemer vi ikke kan sette en diagnose på, ikke er verdt å anerkjenne. Det vil jeg vekk fra.
Sliter du med konsentrasjonen, ja da fortjener du all mulig empati. Uansett om du har en diagnose eller ei. Jeg er likeglad med om det er ADHD eller om du «bare» ikke har sovet siden den første ungen ble født, det er like kjipt og det fortjener like mye empati.