Jeg er sånn som planlegger mye, ikke fordi jeg forventer at alt blir gjennomført, men fordi jeg liker å glede meg. Normalt gir ikke dette så mange reaksjoner, kanskje noen oppgitte sukk, men ellers har det gått bra.
____
Men: etter at jeg ble gravid fikk pipa en annen lyd. Da var det ikke måte på hvor mange som skulle advare meg mot at planene mine kunne gå i vasken og det verste som kunne skje, var at jeg kunne bli skuffa. «Nå må du ikke bli skuffa hvis det ikke går da».
_____
Dette konstante advarselen mot «å bli skuffa», har fått meg til å tenke litt. Er det virkelig det verste som kan skje for oss mennesker, at vi blir skuffa? Er jeg ikke en voksen person som kan ta meg en kopp kaffe og stirre surmulende inn kjøkkenveggen mens jeg kommer over nedturen?
_____
Som psykolog møter jeg stadig vekk folk som unngår skuffelse. Han fyren de likte så godt, han går de ikke på date med i tilfelle de blir skuffa. De tør ikke forelske seg i tilfelle de blir skuffa. De tør ikke invitere venner ut, i tilfelle de får nei og blir skuffa.
____
I denne forbindelse vil jeg bare klargjøre en ting: Det å bli skuffa er forholdsvis ukomplisert. Det gir en følelse, altså en fysisk reaksjon i kroppen. Følelsen går over hvis man lar det være der. Det å unngå ting, det er verre. Hvis man ikke tør forelske seg i den dama som virker så bra, fordi man er redd for en følelse, så sliter man.
____
Jeg tror det handler om en liten dreining i samfunnet der man prøver å unngå at livet gjør vondt. Kanskje det henger sammen med jakten på det perfekte liv. I en sånn verden er det ikke plass til vonde følelser og vi ender med å la være å satse i stedet for å tåle en nedtur.
____
Jeg mener ikke at man skal gå blåøyd inn i alt, dersom tinderdaten din er kjent for å være en låvedør, kan man selvfølgelig ta det med i beregningen. Men om man skal unngå ting, så gjør det for en god grunn: gjør det for miljøet, gjør det for å holde deg frisk, gjør det for noen du elsker, men vær så snill: ikke gjør det for å unngå å bli skuffa.