Hvorfor vi ikke alltid skal snakke om det, del 2. Et blogginnlegg om Ham Kam, polsprit og hvordan jeg ufrivillig klarte å holde meg selv våken det meste av andre året på videregående.
___
Siden jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på forrige post, har jeg skrevet en hel serie til ære for alle dere som hater å prate om det:
___
En liten recap fra forrige post: Da jeg var 17 fikk jeg seriøse søvnproblemer hvilket jeg prøvde å prate med helsesøster om, med det resultat at jeg sov enda dårligere. Det er nemlig sånn at det ofte er mye mer relevant å prate om hva som skjer i en når en prøver å prate om noe viktig. ENN Å FAKTISK PRATE OM DET.
___
Så hvorfor sov jeg dårligere? På denne tiden, var jeg en ekte hedmarking, som hadde lært meg at følelser er slitsomme saker og bør holdes på avstand. Kom det noe rusk opp i meg så trøkket jeg det rett ned igjen. Dvs at enhver følelse ble ekspedert ned til min indre ruskebunke sammen med skuffelsen over HamKam sitt nedrykk fra eliteserien og den ømme kjærligheten til Vazelina bilopphøggers.
__
Dette var ikke en bevisst prosess. Det var ikke sånn at jeg stod opp om morgenen og tenkte «yess, i dag skal jeg holde nede alt som skjer inni meg». Det var heller ingen rundt meg som hadde sagt eksplisitt at følelser er like upassende som polsprit på andredagsball, men det var bare sånn det var.
___
Så hvordan holdt jeg denne ruskebunken på plass? Jo, ved å spenne musklene i overkroppen. Det som skjer da er at muskelspenningen overdøver opplevelsen av følelsen. Altså merker jeg ikke at jeg er lei meg over at kamma spiller som halvdøde kuer, i stedet blir jeg anspent i overkroppen.
__
Problemet er jo at siden følelser aktiveres hele tiden så var jeg anspent i kroppen hele tiden. Jeg klarte heller ikke slappe av når jeg gikk og la meg (de følelsene skulle jo ikke opp da heller må skjønne, det var jo bare sånn det var) hvilket gjorde at jeg lå som ei spent fjær og fulgte med på at klokka ble både to, tre og fire (også sovna jeg vel en halvtime før jeg skulle opp på skolen igjen sånn for å være ekstra morsom). ___
Så når dette er problemet, hva er da løsningen? Følg med i neste innlegg! Hilsen psykolog med cliffhanger.