Hvorfor noen unngår å være lykkelige. En bloggpost om hvorfor vi stikker av fra bra situasjoner.
Da jeg vokste opp på hedmarken på åtti og nittitallet var følelser en by i Russland. Var det ikke relatert til Hamkams nedrykk fra eliteserien eller været, var det ikke noe å skrive hjem om. Det førte til at jeg, i likhet med store deler av norges befolkning, har hatt et anspent forhold til dem. Dvs at jeg egentlig ikke er så god til å vite hva de er og hva pokker de skal brukes til.
Dette er egentlig ok, litt undertrykkelse av følelser går fint. Krisen skjer når vi begynner å unngå ting vi egentlig ikke skal unngå. For eksempel når kvinnen i ditt liv plutselig står der og liker deg. Også merker du ikke gleden inni deg, i stedet merker du uro, tolker det som en advarsel og går.
Så hva er det som skjer her? Jo, i prinsippet skal følelser fungere som et kompass, det skal være enkelt å avlese og forstå, samt bruke de til å få retning i livet. Problemet er at kroppen kan kuke til dette, som oftest fordi vi av har hatt litt dårlige opplevelser med å dele følelser (ref hedmarksk oppvekst).
Måten kroppen kuker det til på, er ved å dekke over følelsene med en annen reaksjon. F eks muskelspenning, indre uro, mageproblemer, kvalme, problemer med å konsentrere deg osv (lista er egentlig lang).
Det vil si at der du egentlig skulle kunne føle f eks glede og den der «yess hjemmeseier», så føler du bare uro. Ikke fordi den dritgode følelsen av at drømmedama var i havn ikke er der, men fordi kroppen din tror at den følelsen er farlig og dekker over den med muskelspenning.
Dette tilsvarer å putte kompasset nederst i sekken og tro at du vil komme frem på riktig plass. Det er mildt sagt optimistisk. Det er ekstremt viktig å vite at muskelspenning og kroppslig uro ikke nødvendigvis betyr at du skal ta beina på nakken og stikke, men i stedet kjenne dypere etter på hva ditt eget kompass egentlig peker på.
Du kan lese mye mer om dette, hva det kommer av og hvordan det fikses i den nye boka.