Hva skal jeg gjøre med klimaangsten min? En bloggpost til ære for klimaangsten, klimasinnet og alle de andre følelsene som skal hjelpe oss å redde verden.
___
Det er en del prat om denne klimaangsten vår, kanskje spesielt rundt spørsmålet om vi skal ha den eller ei. Jeg hører ofte at det prates om som om vi kan skru den av, og/eller som noe politikerene skal bestemme om er passende. I den forbindelse vil jeg bare rydde litt, delvis fordi jeg får mark i hodet når det prates om følelser som valgfrie og delvis fordi dette er så ekstremt viktig akkurat nå.
___
Som jeg har mast om en del her nå, er følelser fysiske reaksjoner i kroppen din. De forteller deg hvilken betydning det som skjer i livet ditt har for deg. Det er litt som et ekstremt presist kompass som dirigerer deg i riktig retning, vekk fra det som gjør deg vondt og mot det som er bra.
___
Det vil si at når du kjenner den ishanda gripe rundt hjertet når du ser yndlingsisbreen se ut som en sørpehaug, ja prøver følelsene dine å fortelle deg at du bryr deg om dette. At det betyr noe for deg.
___
I tillegg er det sånn at angst kan dekke over andre følelser, så hvis du merker at den klimaangsten blir litt i overkant intens så kan det hende det er andre følelser i gjemt der. Hvis noen for eksempel prøver å bygge en vindmøllepark i yndlingsområdet ditt, så er det ikke uvanlig å bli sint for eksempel. Dette sinnet skal gi deg den energien og den styrken det vil kreve å kjempe imot for å bevare det du bryr deg om.
____
Det samme gjelder den sorgen jeg føler når jeg ser de hvite steinene i Reinheimen som vanligvis har vært dekket av helårssnø. Det er ikke en sorg som er påført meg av mediene, det er en ærlig reaksjon fra mitt indre, en sorg over noe jeg bryr meg om, som er i ferd med å forsvinne.
____
Totalen av klimafølelsene gir oss informasjon om hva som er viktig for oss og det er så grunnleggende at vi ikke holder de nede eller unngår de. De skal tas til etterretning og handles på,
____
Klimafølelser er viktige og det er meningen at vi skal ha de fordi de kommer til å både være bensin i motoren i forhold til din egen kamp for det som er viktig for deg.