🌲Dette er (enda) en post om hvordan man kan forstå noem psykiske lidelser som vanlige prosesser i ekstreme varianter. Poenget med disse postene er å hjelpe folk å forstå broen mellom det som er normalt og det som blir psykiske lidelser. Det å kunne kjenne på noe lignende inni seg selv tror jeg er en grunnleggende ting i forhold til å ha empati og forståelse når en venn eller en kollega sliter psykisk.
__
🌲En annen ting det kan gjøre, er at de som sliter psykisk ikke føler seg så ekstremt annerledes og ensomme. Ikke fordi man skal forenkle det eller bagatellisere det, men for at andre skal se at det handler om noe alle kan relatere til.
___
🌲Hvem er ikke litt redd for hva andre tenker om en? Hvem har ikke tenkt at andre kanskje synes en ser litt merkelig ut, eller om den rødmen synes for andre? Deretter blekner tanken litt, vi kommer på noe annet eller vi kikker på vennene våre og ser at de er mer opptatt av maten sin enn hvilken farge kinnene våre har.
__
🌲For en som har sosial angst blir denne redselen ekstremt, tankene blir store, uoverskuelige og sanne. Andre SYNES du er dum, det du sier ER dumt, alle kan se at du rødmer og de synes det ser rart ut. Ofte veit du at det ikke stemmer, men du klarer ikke stoppe tankene.
__
🌲Det er ikke så vanskelig å forestille seg at sånne tanker gjør at man krymper inni seg og blir redd. Det er heller ikke så vanskelig å forestille seg hvorfor man ikke orker å bli med ut etter jobb, når man har brukt hele jobbdagen på å kjempe med sånne tanker.
__
🌲Og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at det er godt med en kompis som sier, «du, det er helt ok, bare slapp av, vi sender deg noen snaps». Eller eventuelt spør om dere heller skal ta en båltur i skogen med bare dere to gutta som kjenner hverandre så godt. Det eneste du trenger å gjøre er å forstå.
__
🌲Avslutningsvis vil jeg si at sosial angst oppleves forskjellig fra person til person og det er ikke alltid det er sånn her, men at mange vil beskrive det på denne måten.