Det finnes noen mennesker som står opp om morgenen og bare er de gode menneskene de er, hele dagen. Jeg tror ikke de tenker så mye over det, jeg tror heller ikke det koster de så masse, og jeg tror ikke de forstår hvilken forskjell de gjør for de rundt seg.
De tre jeg har dedikert boka til er slike mennesker. Inger Johanne var barneskolelæreren som hver dag stod foran klassen og fortalte oss at vi var fantastiske. Hun så rett igjennom et litt utfordrende ytre og snakket til den gode intensjonen inni meg. Hun bygde en indre mur hvorfra jeg kunne nå alle hyller i livet, om jeg bare strakte meg langt nok.
Jonas var trompetlæreren som kom inn i livet mitt året etter broren min døde. En som tok meg med på alt fra øvingshelger på Ingesund, snek meg inn bakveien på utallige konserter og spurte Ole Edvard Antonsen om jeg ikke kunne få sitte på i hans Audi TT. En som ikke bare lærte meg å spille, men som lærte meg hvordan jeg lærer meg noe.
Allan var den verdenskjente psykiateren som sa «hvis du vil lære ISTDP, så kom og vær her et år». Som lot en student jobbe på senteret, sitte med på alle veiledninger, være på alle kursene og bare lære. Lære håndverket det er å hjelpe andre.
Jeg ville dedikere denne boka til disse menneskene fordi de er gode mennesker. Og jeg tror det er mange sånne rundt omkring i Norge. Folk som ikke nødvendigvis gjør de helt ville tingene, men som er der, som er gode og som uten å tenke over det er akkurat det som gjør at andre ikke drukner, ikke faller fra eller ikke mister seg selv.
De der menneskene som egentlig bærer verden, uten at de noen gang får noe cred for det. Som kommer til å sovne inn uten kongens fortjenestemedalje på veggen, selv om de kanskje har reddet fler enn noen kriger eller verdenskjent forsker. Vi kjenner alle noen sånne, og mange av dere er en slik selv.
Så til alle dere: takk.
