(Reklame)Tøffere enn du tror er historien om psykologen som var 100% eventyrer og 100% Ludvig fra Flåklypa. En forholdsvis slitsom kombinasjon, ja, men det gav også grobunn til et liv der det å gjennomføre ting på tross av at ens indre Ludvig helst vil snu, ble fokuset. Dette er boka med alle triksene fra psykologiens verden som gjør det å gjennomføre, litt enklere, pakket godt inn i røverhistorier fra en hodeløs, men bekymra eventyrer. 

Boka passer på alle mulige prosjekter, fra å snakke i forsamlinger, håndtere eksamensangst, tørre å snakke med damer, gjennomføre den turen du har drømt om, hoppe i fallskjerm, være sosial, få barn eller ikke få barn, si meningen din, få nye venner, date igjen etter et brudd og gå Grønland på tvers. Her har du boka 

Kapittel 2: 

Hvor mørk kan en høstnatt bli? 

Psykologidel: Hva er egentlig redsel? Mange tror redsel er en tanke, men redsel er en fysisk aktivering som dypest sett har til oppgave å holde deg i live. Problemet er at den også får deg til å unngå og det kan stikke kjepper i hjulene for de fleste planer du har. Her lærer du alt om redselen, en totalt undervurdert kompis. 

Kapittel  3:

Innledning: En som blir nervøs, men som kan håndtere det. 

Psykologidel: Den største feilen folk gjør er å bare konstantere at noe er ubehagelig og deretter unngå det. Prisen er gjerne det livet de vil leve, kjæresten de vil ha eller friheten i seg selv. Med andre ord er første bud å sette lyskasteren på det du driver med, og finne ut HVORFOR det blir sånn. Her lærer du det. 

Kapittel  4

Innledning: Om hytter og spøkelser

Psykologidel: Vi mennesker unngår ubehag over en lav sko, men hva skjer når du for eksempel unngår å være lykkelig, unngår å satse på det du har lyst til eller unngår å være deg selv. Ikke på den måten at du bestemte deg for det da du stod opp i dag, men bare at det skjer. 

Kapittel 5

Innlending: En tur i bjørneland 

Psykologidel: Overraksende mange av de tingene som begrenser oss er. Bullshit. Det kan være moren din som konstant kritiserte deg, venner fra ungdomsskolen som påstod du var kjedelig, eller tante Olga som mente at du, du var en sånn som ikke turte. Allikevel henger det i og utgjør usynlige hindre som sørger for at du ikke får gjennomført det du vil. Her får du løsningen på hvordan du kommer du rundt det. 

Kapittel 6 

Innledning: Et møte med femundens onde undervannstroll 

Psykologidel: Grunnprinsippet i å håndtere frykt, unngåelse og uro er å gå mot det, men hvordan gjør du det egentlig? Hvordan finner du det skrittet som er stort nok for deg, men ikke større enn at du får en mestringsopplevelse. Dette kapittelet er en innføring i eksponering, det eldste trikset i slik-dreper-du-frykt boka. 

Kapittel 7 

Innledning: Den dagen jeg ikke var Lars Monsen 

Psykologidel: Hva gjør du når systemet ditt er så overaktivert at selv den mest ulogiske katastrofetanke virker svært sannsynlig? Jo, du roer systemet. Her er alle de beste triksene til å få en kropp som er alt for aktivert, til å slappe av igjen. Perfekt til å håndtere krevende situasjoner. 

Kapittel 8: 

Innledning: Ludvigs triumf 

Psykologidel: Eksponering og roing av systemet er bra det, men andre oversette saker som kan gjøre deg omtrent like stressa er dårlig planlegging og dårlige assosiasjoner. Her får du de mer praktiske tilnærmingene til å gjennomføre planer på en god måte. 

Kapittel 9 

Innledning: Natt i eventyrskogen 

Psykologidel: Tanker er jo veldig praktiske så lenge de jobber MED deg. Har de derimot tatt seg til å jobbe mot deg så er det noe helt annet og langt vanskeligere. Her får du alle de beste tipsene til å få skrudd av bekymringer og katastrofetanker og generelt fått det som skjer i hodet ditt til å være det som får deg fremover. 

Kapittel 10

Innledning: En utbrent eventyrer 

Psykologidel: Det er ikke alltid at timingen er riktig. Noen ganger er energinivået så lavt at du må tanke på der FØRST og dra på eventyr etterpå. Her får du oppskriften på hva du gjør når tanken er tom. 

(Reklame for boka mi, men også et nyttig innlegg) De fleste kjenner utsettelse, oppvasken som plutselig blir forlokkende når eksamenslesingen er alternativet. Den telefonsamtalen som umerkelig bare faller bakerst på to-do listen fordi den er litt vanskeligere enn de andre. 

Jepp, det er kjente saker, men der de fleste kan le litt av dette fenomenet så er dette en mekanisme som virkelig kan karnøfle livet ditt før du får snudd deg. 

Den flyr under radaren, den gir deg en umiddelbar, god følelse og den kan sørge for at du ikke får gjennomført noe som helst av det du vil. I årevis.

Det er den der umerkelige skyven-foran-deg. Ikke ta den telefonen du skulle tatt, ikke gått den turen du ville gå, ikke tatt kontakt med de vennene du egentlig savner. 

Krydre det med litt selvkritikk av den ukonstruktive sorten når du innser at «der gikk det enda en kveld på sofaen», og du har en cocktail som setter deg helt ut av spill. 

Jeg er sikker på at utsettelse har vært et problem til alle tider, men jeg tror telefonbruk gjør dette til et sinnsykt mye verre problem nå enn det var før. 

For all del: man kan glatt utsette med gamle Pondusblader og linær TV, men det er MYE enklere med en smarttelefon. Jeg mener: når du kan tjene penger på å lage en app som går ut på at appene bruker lengre tid på å åpne, mens den spør deg «vil du virkelig dette?», ja da er det noen der ute som har klart å lage et rimelig vanedannende design. 

Når det er sagt så er det tusen ting som funker godt til utsettelse. Så lenge de tar bort det lille ubehaget som bare tanken på gjennomføring satte i gang, så er det effektivt. 

Faktum er at det å utsette kan ha haugevis årsaker. MANGE av dem er knyttet til at fryktsystemet blir aktivert. Ikke fordi du bevisst tenker «jeg er redd», men at det er et eller annet fysiske ubehag knyttet til akkurat den tingen. 

På mange måter er utsettelse en mikrounngåelse av ubehag, og veien ut er da nettopp: igjennom ubehaget. Men akkurat hvordan du gjør det, er veldig forskjellig fra person til person: 

For noen så handler det bare om å komme i gang, for andre må de ta det porsjonsvis og for noen så går det litt dypere:

Noen sliter med å gjennomføre rett og slett fordi det betyr at de kommer til å ha det bra. Og skal de ha det bra så må de se fortiden i øynene, for noen må de innse at de ikke har unnet seg selv å ha det godt på grunn av historien sin. 

For faktum er at begynner du å gjøre det du skal og vil, i stedet for det som gir mest umiddelbart behag her og nå, ja da får du det med all sannsynlighet litt bedre. Og det krever faktisk at du unner deg selv å ha det bra. 

Les mer om utsettelse og hvordan du kommer rundt det i boka «Tøffere enn du tror». Den kan bestilles som personlig signert utgave på ark.no nå (perfekt for dere som vil være kvalmende tidlig ute med julegavene).

Jeg har lite peiling på fraflytting, men siden jeg er influenser og dermed del av en bransje der vi er godt kjent for å uttale oss om ting vi ikke kan, så skal jeg allikevel skrive om det. 

Jeg er (som kjent) motstander av hytteutbygging, delvis fordi det er håpløst å bygge ned natur midt i en naturkrise og delvis fordi det ligner lort som min danske mann ville sagt. Bortsett fra for de som bor i hyttene selvfølgelig, de har jo fin utsikt. 

Samtidig avfolkes bygdenorge og hver gang jeg hører ordførere uttale seg om løsningen, så snakker de om utbygging av industri. Swære hytteområder, for det skal nemlig gi arbeidsplasser. Arbeidsplasser som de sårt trenger. 

Og da klarer jeg ikke la være med å tenke: Er det kun hvis man jobber som snekker at man er ønsket på landet? Hva med vi akademikere med hjemmekontor, er det så opplest og vedtatt at vi elsker å betale 30 000 på boliglånet vårt i måneden og derfor ikke kan lokkes vekk fra den overprisa byen? 

Etter koronaen er det jo ingen av oss som må møte på jobb lenger, vi kjører mellom Oslo sentrum og det alvorlig overprisa rekkehuset vårt nærmest på gammel vane, mens vi lurer på hvordan vi skal få endene til å møtes etter den seneste renteøkningen. 

Mannen min henger over skulderen min og ser på Finn annonser. -Her kunne vi vært gjeldfrie om vi flytta, sier jeg. - og det er dobbeltgarasje. Svarer han. - Det står faktisk en Volvo 240 på gårdsplassen allerede, fortsetter han. 

Så stilner samtalen, for faktum er at ingen av oss veit noe om Kalvåg, Beitstad eller hva det nå er Finn har foreslått. Jeg må zoome ganske langt ut på kartet før jeg har identifisert om det er Norge nord, øst, vest eller midt. 

Er det koselig der? Hvem vet. Er det bra tilbud til ungene? Ingen aning. Hva med sosialt, er folk greie, foregår det noe der som er morsomt? Det blir med surfingen. 

Markedsføringen av distriksnorge er fraværende etter min mening. Eller det vil si: Den når iallfall ikke frem til meg. Med noen gyldne unntak, i 2021 leide Fyresdal en knakende flink influenser @firgisle til å flytte dit og dokumentere det gode liv på landet. Jeg fulgte med glede. Det var kuer, soloppganger, Fyredal Pride, kveldsbad. Ja, kvalmende god reklame rett og slett. 

«Ring ordføreren om du lurer på å flytte hit» Sa @firgisle. Og med den setningen fikk han lokalpolitikken i distriksnorge til å virke så trivelig at det nesten ble for mye.  

Dt kan godt hende jeg er forferdelig naiv og at den eneste måten å befolke distriksnorge er å bygge ut enda et hyttefelt. Og som på Skeikampen: grave opp friområdene til lokalbefolkningen sånn at de nye hyttene skal få innlagt vann. 

Men det kan jo hende at det finnes en blindflekk her. At det faktisk er mulig å slenge litt penger i noe moderne markedsføring og få lokket en blakk familie eller femti vekk fra storbyen og ut på landet. 

Jeg mener: Hvis det finnes noen lokalsamfunn der ute som har en god skole, et fellesskap for hjemmekontor, et trivelig miljø og en bolig som ikke krever at man selger sjelen sin til djevelen for å betale for den, så tror jeg det er en god del folk fra Oslogryta som kan la seg forføre. 

Selvfølgelig vil det være irriterende at elbilladeren på kommunehuset vil være opptatt stadig vekk og det kan hende vi må læres opp i takt og tone rundt lukking av gjerder rundt beitemark, men ellers tror jeg vi er ganske greie. 

Og enda bedre: ingen trenger bygge ned naturen for å få oss dit. 

Jeg ble gravid i april med termin 4. januar. Naivt av oss: vi var ikke klar over at nordmenn fortrinnsvis drev med barneproduksjon fra september og utover slik at ungen skulle komme til ca barnehagestart. 

I stedet hadde vi skaffet oss selv åtte måneder ubetalt permisjon. Moralen var: google først, ligg etterpå, men dette er et minimalt problem sammenlignet med det virkelige problemet: barnet ble født FØR nyttår. 

Da jeg fortalte terminen den 4. januar sa folk ting som «håper ungen ikke kommer tidlig da», «du må knipe igjen til over nyttår! Det er best på alle måter vet du». Velmenende råd med en undertone av alvor, krydret med urealistiske forventninger til livmoren min. 

Rådene kom fra fagfolk, for de vet den klamme statistikken: barn født tidlig på året gjør det langt bedre enn de født sent på året. Barn født tidlig på året har større sjanse for å komme på kretslag i ulike idretter f eks. Dog: mindre sjanse for at podinnen blir den nye Marit Bjørgen kan jeg leve med. 

Den virkelig skumle delen av statistikken er denne: Sjansen for å få en ADHD diagnose er langt større for barn født sent på året. Barn født i november og desember har 80% større sjanse for å bruke ADHD medisiner enn barn født i januar og februar. 

Hva betyr dette? At å starte livet med litt vintermørke gir grunnlag for nevrologiske problemer senere i livet? At november faktisk er så stusselig at det gir varig forandring i barn? 

Nei. Til sammenligning så er utsatt skolestart langt mer vanlig i Danmark, og gjett hva? De har ikke samme statistikk for ADHD diagnoser for barn født sent på året.

Med andre ord er det stor sannsynlighet for at vi i Norge diagnostiserer umodenhet og kaller det ADHD. 

For å si det på en annen måte: i Norge plasserer problemet INNI barnet, i stedet for å ta ansvar for at vi har et problem i skolesystemet. 

Tanken i Norge er at det skal tilrettelegges for alle i skolen, uansett om de er født sent eller tidlig på året. Ideen er rørende god, men det funker åpenbart ikke i praksis. 

Det er det imidlertid ingen som tar konsekvensen av. Det vil si: ut over barna født på slutten av året selvfølgelig.  

Nyttårsrakettene i 2018 kom med et islett av sorg for meg. Datteren min var nyfødt og helt nydelig. Men om jeg fortsatt hadde vært gravid når nyttåret kom, så hadde fremtiden hennes vært langt lysere enn den var nå. Hun hadde fått alle de dårlige kortene, bare fordi kroppen min ikke holdt ut lenge nok. 

I etterkant har jeg tenkt at dette er helt sykt. Ingen nybakt mor skulle bekymre seg om slike ting. 

«Det er iallfall bra det er en jente, de klarer seg bedre på skolen når de er født sent på året». Ja, det er bra det er en jente, men det er langt bedre om vi har et skolesystem som er tilpasset virkeligheten og f eks tillatt utsatt skolestart i langt større grad enn vi gjør nå. 

Sannheten er at det nå er tusenvis av barn som får høre at de har et problem. Spørsmålet er når vi skal ta ansvar og innrømme at problemet aldri lå i barnet, men i systemet. 

Les gjerne @Psykologpia sitt fremragende innlegg i Dagsavisen rundt samme tematikk. Link i story. 

Og bare for å klargjøre: dette er ikke et innlegg MOT ADHD generelt. Det er mange barn og voksne som har nytte av både diagnose og medisinering og som er korrekt diagnostisert. Det er en kritikk av skolesystemet slik det er i dag.

Her om dagen hørte jeg en hjerteskjærende historie som jeg rett og slett må klikke litt over: Det var en far med lite penger, som hadde kjøpt en bruk sekk til datterens første skoledag. Datteren var kjempefornøyd, lommeboka til far overlevde og alt var fryd og gammen. -You go far, tenkte jeg, før jeg hørte resten. 

Problemet kom da mini kom gråtende hjem fordi hun hadde blitt mobbet fordi sekken var gammel. Man skulle ha nytt utstyr ved skolestart. Som om ikke dette var nok så ender historien med at far kjøper ny sekk på kredittkort og dermed ender i en enda kjipere situasjon selv. Kredittkort suger. 

Jeg vet, at om du er aleneforelder og ikke hadde råd til ny skolesekk, hvoretter ungen din blir mobbet på grunn av akkurat det. Ja, da er det ikke alltid lett å være den som skjeller ut. Jeg kan se for meg hvor liten den pappaen må ha følt seg og hvordan skylden snek seg over på han, selv om han var en ytterst god og fornuftig far. 

I slike situasjoner, når man føler seg liten, men ikke er det, burde man faktisk kunne leie en sint, eldre person. Jeg ser for meg en dame med permanent og strekmunn man kan ringe til etter behov. For det er nettopp det som trengs: Det trengs en som med stødig stemme, ringte skolen og fortalte dem AKKURAT hva de trengte å høre. For det er åpenbart ikke sekken eller far som er problemet her: 

At en unge blir MOBBET på FØRSTE SKOLEDAG. Fordi den hadde en brukt skolesekk. Et lite barn. Første skoledag. Det hører ingen steder hjemme. slike ting vil skolen vite og de må ta seg en god, lang prat med den klassa og foreldrene, for dette skulle aldri skjedd. 

Og jeg skulle så gjerne sagt til den lille jenta, at hun har verdens kuleste brukte sekk. Og hun hører neppe dette og får kanskje aldri vite det, men om hun gjør: Jeg har brukt sekk som jeg har kjøpt på finn og det er verdens fineste sekk. Og fra nå av skal jeg gå med den for deg og for alle unger som har ansvarlige foreldre som kjøper det som er brukt, koster riktig og som funker. Vi trenger alle en slik forelder. 

For de som vil høre historien er den fra nyhetsmorgen den 11.08, andre innslag. Det er verdt å høre på.

Jeg tror ikke jeg kunne vært nærmere ekstase da jeg fikk de første mailene om at jeg toppet bestselgerlista i starten av mai. Jeg var. Ja. Utenfor toleransevindu som vi psykologer ville sagt.

Det vil selvfølgelig si at NÅ, hvor boka fortsatt ligger der oppe på førsteplass, etter fire lange uker, så har jeg letta helt. Svever et sted ute i stratosfæren. Takk for meg 😅

Saken er at den boka her er et skikkelig hjertebarn for meg. Det var den boka jeg drømte om å skrive, ikke fordi jeg skulle bli rik og berømt (i så fall var forfatteryrket en skikkelig skivebom), men fordi jeg tenkte på alle de folka jeg har møtt opp igjennom, som hadde hatt et bedre liv om de hadde visst det som stod i boka. 

Og hver gang jeg har skrevet på den så har jeg tenkt: Hvordan kan jeg formidle dette så det både blir moro å lese, lett å forstå og noe du kan bruke etterpå. Det har vært mantraet. Noe annet enn en kjedelig selvhjelpsbok, noe som linker naturen opp mot oss en bok mange ville lese. Så mange som mulig.

Ja, og nå går jo den drømmen så der suser, bl.a fordi det er så mange av dere som legger ut flotte bilder av boka, skriver anbefalinger og bare er super støttende. Det ble etter hvert så mange at jeg måtte resposte noen av de her 😊. Har også fått noen utrolig fine og personlige tilbakemeldinger og til alle dere: tusen takk. Dette betyr enormt mye for meg. 

Fortsett gjerne å sende bilder og tilbakemeldinger, det betyr veldig mye for meg og takk til alle dere som kjøper, 

Det har aldri vært lettere å gå glipp av livet som nå, men teknologi som forkler seg som enkle løsninger, men som egentlig er designet til å stjele oppmerksomheten din.  

Jeg tror det er ganske unikt i historien at vi har et så tilgjengelig redskap som tilbyr en enkel rømningsvei fra selve livet. Det er enklere enn drugs, enklere enn alkohol og tilbyr noe av det samme, nemlig umiddelbar distraksjon fra det som foregår inni oss. 

Alle vet at det indre livet vårt kan være sinnsykt vanskelig å forstå, vondt å kjenne på og det kan virke lettere å sette seg på telefonen enn å forsøke å finne ut hva søren det er som skal til for at du får det bedre. 

Problemet er at det som foregår inni oss, også når det er ubehagelig, faktisk er viktig info. Hva om du har et indre ubehag fordi du er i ferd med å leve et annet liv enn det du skal, at det er et ubehag som skal tvinge deg ut av en situasjon du ikke skal være i?

Det er bedre å være i det livet en har, selv når det surger, enn å drømme seg bort i en reels verden, mens Zuckerberg tjener seg rik på at livet ditt står på pause. 

Du kan lese mye mer om dette fenomenet, samt hvordan du snur på det og kan komme tilbake til deg selv, i boka «Psykolog med sovepose», kan bestilles via link i bio. 

Hvordan unngå destruktive konflikter i ferien, tips til hvordan du kan holde deg rolig i pressede situasjoner.
__
➡️Det å unngå konflikter i nære forhold er umulig, men man kan unngå at konflikten blir ødeleggende. Dette er en smal sak når man er mett, glad og uthvilt, men når man er sliten, sulten, ungene skriker og det er kø herfra til Kristiansand, er det lett å si noe sårende, kritisere på en nedbrytende måte eller bare bli kald og avvisende, typiske ting som kan starte en destruktiv konflikt. Det er med andre ord kjekt å styre utenom, men hvordan gjør man det?
___
➡️Et tips til å unngå disse sinte kommentarene, er å bli kjent med egne negative filtre. Forgjengeren til mange destruktive konflikter er nemlig tolkningen av den andre personen. Jeg kaller dette negative filter siden det er som et filter som gjør at du ser den andre i utelukkende negativt lys.
____
➡️For eksempel: Vanligvis tenker du på kona di som hjelpsom og snill, men når du sitter i bilkø, med skrikende barn i baksetet og hun bare glor på mobilen sin, så kommer tanker om at hun er ego og ikke bryr seg om ungene. Det er når dette negative filteret slår inn at vi er mest tilbøyelige til å si noe kjipt til partneren vår. Gulpe opp en sarkastisk frase om mobilbruk, når kona egentlig bare sjekker GPSen og sørger for at dere havner i Kristiansand og ikke Byglandsfjord
____
➡️Trikset er å bli kjent med ens egne negative filter sånn at man kan gjenkjenne de FØR man handler på de. Når du blir sint på partneren din, hva tenker du om den? Hvilke negative egenskaper og motiver tilskriver du den?
___
➡️Hvis du klarer å bli pro på å kjenne igjen disse når de kommer, og deretter sette i bremsen før du handler på de, vil du kunne stoppe mange destruktive krangler. Det gir deg også litt tid til å tenke igjennom hva problemet egentlig er, samt finne en fornuftig måte å si det til partneren din på uten at det blir ødeleggende for dere.
__
➡️Dette er et tips som funker for noen, men ikke alle, bare la det være om det ikke passer for deg. Der er i øvrig en fortsettelse av bloggserien "how to be a great camping buddy", så sjekk gjerne ut bloggen for mere tips.