Reklame for egen bok. «Jeg husker fortsatt da broren din døde. Alt var så stille i skolegården. Til og med læreren vår gråt da han fortalte det.» Setningen kom litt ut av ingenting, i forbindelse med en gjenforeningen med noen gamle venner. Jeg stod med kaffen min og visste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra at den delen av meg som sjeldent får plass i livet mitt, plutselig hørte hjemme. 

Mange spør meg om man kan være sin egen terapeut. Sannheten er at du sannsynligvis er noens terapeut, inkl din egen, allerede. For terapi er ikke noe vi har oppfunnet, noe helt nytt som har oppstått nå etter at vi fikk et fag som het psykologi. 

Terapi er egentlig en etterligning av en naturlig prosess, nemlig en helende samtale med en annen. Saken er at vi mennesker kan hele i møtet med hverandre, i møtet med hverandres opplevelser og følelser. Når den ene lytter og den andre deler og når den felles opplevelsen av at den andre forstår sniker seg inn. 

Og den følelsen kan like gjerne oppstå rundt kaffebålet i elgjakta, i en samtale med få ord mellom gamle venner, som den kan oppstå i et terapirom. 

Det kan være en lang samtale eller det kan være et blikk, en hånd på en skulder eller noe annet som viser at den andre skjønner hva som beveger seg på innsiden din. 

Problemet for oss mennesker, er når det skjer ting i livene våre som gjør at den helingsprosessen ikke skjer av seg selv lenger. Når følelser blir ubehag i kroppen, muskelspenning, kvalme, stress, eller uklart hode. Når vi igjen unngår dette ubehaget ved å scrolle, drikke, kritisere oss selv, bekymre oss, tvile på enhver beslutning eller bare la være å gå for det vi gjerne vil. 

Når den indre selvkritikken blir så sterk at vi ikke deler det vi har opplevd lenger, særlig ikke følelsene. Eller kanskje frykten for det har blitt så stor at det bare sitter fast i kroppen.

Reklame: Jeg har skrevet en bok om å heles som menneske. En bok om hvordan vi mister oss selv og hvordan vi kan finne tilbake. Om den urgamle helingen, bålet, naturen, timevis på vandring, hvordan det gjør noe av det samme som terapien forsøker å gjøre. Du kan kjøpe en personlig signert kopi på @ark sin nettbutikk hvis du kjenner noen som vil ha den som gave. 

Årets statsbudsjett satte flere midler av til psykisk helse og hurra for det. Det trengs virkelig. Problemet er at det samme budsjettet bygger ned tiltak som kan sørge for at færre sliter mentalt. Sørge for at færre faktisk trenger hjelp. De forebyggende tiltakene som bare ligger og funker, men som står i fare for å forsvinne: nærmere bestemt naturen vår. 

Det siste halve året har jeg utgitt en bok om natur og mental helse. Det har blitt en bestselger. Jeg holder foredrag over hele landet, og det jeg ser er at folk kjenner seg igjen: De opplever at naturen er ekstremt viktig for hvordan de har det. Og forskningen er enig. 

Så når mentale helse er den dyreste sykdommen vi har, og natur har en god effekt på mental helse: Hvorfor kuttes det da så voldsomt i de budsjettene som kan sørge for at vi fortsetter å ha gode, forebyggende helsetiltak rett utenfor døra vår? 

I år foreslås det å kutte halvparten av skogvernbudsjettet. Altså pengene som skulle gå til å beholde skoger. Ikke den hugstmodne 60 år gamle granplantasjen til naboen, men den gamle skogen, den varierte skogen, den skogen som betyr noe for de som bor i nærheten. 

Dette er penger som kunne gått til skogeiere som ønsker å verne skogen frivillig. Som sier: Ok, dette er en bra plass, en plass der folk finner ro og fred, en plass som har fått stå i fred lenge nok til at det er en skikkelig flott skog. Den skal jeg la stå. 

Nå får de ikke de pengene, skogen blir ikke vernet og går sannsynligvis da til hugst. Selv ikke den mest engasjerte skogeier kan leve av luft og naturvern, folk må få penger for å gi fra seg levebrød. 

Og når jeg skriver slike ting er det mange som tror det betyr at jeg hater all skogsdrift. Det stemmer ikke. Det jeg mener er at skogeierene rundt i landet som faktisk vil verne skogen sin, skal få penger for det.

Jeg mener også at hvis vi mener seriøst at vi vil prioritere psykisk helse, så må vi ta inn over oss hvilke forebyggende tiltak som ligger rundt i landet vårt og bare funker. Som variert skog. 

Jeg håper SV, Rødt og MDG har tenkt å gå inn og være veldig kranglete når det gjelder denne delen av statsbudsjettet så vi ikke kaster billige og effektive folkehelsetiltak rett ut av vinduet. 

Og dette er i øvrig tredje gang denne regjeringen foreslår å kutte skogvernbudsjettet, det er verdt å huske ved neste valg. 

Jeg blir alltid like overrasket når folk søker inn på høsten, Forsvinner inn under tepper og inn i sofaer som om høsten var selveste fienden. Høsten med sitt knallfine vær, men også regntunge, grå dager og svinnende dagslys. 

Noen ganger lurer jeg på om det evige jaget etter sommerkvelder, varmegrader og mild vind er et symptom på et annet jag: jaget etter å ha den gode følelsen på innsiden. Hele tiden. Et jag der det er viktigere at vi føler oss bra, enn at vi faktisk har det bra. 

Et samfunn der vi er veldig kjappe til å be folk å «tenke positivt» før vi spør om det faktisk er en grunn til at de er nedfor.

Når vi hele tiden rømmer fra den følelsen og prøver å få den til å være en sommerdag ved fjorden, så lar vi oss heller ikke ta en reell kikk på hvor vi er i livet. Det blir som å overse at kompasspilen peker rett ned en fjellside, fordi vi synes det er så slitsomt å skulle endre kurs. 

Høstskogen tilbyr noe annet. Den tilbyr et ekko av den innsiden mange løper fra i dag. Den tilbyr også en slags speiling for alle følelser som ikke kjennes som en sommerdag med pils og solnedgang. 

Det er derfor jeg elsker høstskogen. Der jeg automatisk roer ned, fordi dagslyset forsvinner, der jeg får lange kvelder foran bålet, der de sidene av livet som ikke alltid passer inn i dagens samfunn, kommer lett. 

Som om naturen selv gir meg plass til å være et helt menneske, fordi den vet at jeg trenger det for å ha det bra. 

Nei, la oss sitte gode og tørre under tarpen med et godt kveldsbål og la høsten være høsten og livet være livet. Så blir det kanskje heller ikke så vanskelig å være menneske, når det er plass til hele livet, ikke bare det som er en vakker sommerdag. 

I en verden der vi blir fortalt at vi trenger mer og mer. Større hus, oppusset hus, ny bil, fine ting, hytte med innlagt strøm. I en verden der mange sliter med for høy gjeld, der folk jobber så mye at de blir utbrent. Der autopiloten går i et tempo som ikke er godt for noen. 

I en slik verden er det viktig å huske, at du allerede har en fet hytte. Gratis, utstyr kan lånes på bua. Tilgjengelig for alle. 

Man trenger ikke jobbe seg ihel for å få fine opplevelser for deg og familien. Vi trenger heller ikke bygge ned villmarka vår for å få tilgang til naturen. Den er der og det er mulig å bruke den på en måte som gjør at både du, jeg og naboen kan kose oss. Og når teltet er nede og vi har gått, da ligger det klar til nestemann som har bruk for et avbrekk i en travel hverdag. 

Kanskje trenger vi ikke det nyoppussede huset som gjør at gjelda øker og vi må jobbe litt mer for å dekke det. Kanskje det vi trenger akkurat nå, er litt mer tid ved et skogsvann sammen med ungene eller kompisen din. Med en dupp og litt mark, med et stormkjøkken fra Finn der middagen kan lages. 

Det er egentlig veldig beroligende hvordan gode klimavalg, økonomi og mer tid med de som betyr noe for deg, henger sammen. Skaler ned. Penger er tid.

Noe av det beste med aleneturen for meg, er at det gir meg en ro som gjør at minnene etter broren min kommer tilbake. Den rolige meditasjonen av å gå igjennom landskapet, kvelder foran bålet, måneskinn, regnskurer jeg bare hører, men ikke ser. 

Det er da jeg kjenner han, husker han, det er da jeg ser smilet hans foran meg, det er da han eksisterer så klart i hodet mitt at det føles som han er der. 

På en måte så var noe av det verste som skjedde etter at broren min døde, at jeg mistet minnene etter han. Jeg husker jeg tviholdt på bildet av han, fordi jeg ikke husket hvordan han så ut. 

Dette er ikke unikt for meg, jeg hører det hele tiden. Folk som kommer i terapi og forteller at de ikke husker noe fra barndommen sin. Saken er at siden følelsene aktiverer hukommelsessystemet så mister man begge deler når følelsene blir for voldsomme til å tåle. 

Den følelsen der, av ikke å huske, det er ren ensomhet. Avkoblethet. Man føler seg ikke hjemme verken i verden eller seg selv. Man mister så mye. 

Jeg husker fortsatt første gang tårene kom, samtidig som minnet om en bror som smilte imot meg plutselig satt på netthinna. Du kan legge merke til det selv, hvis du begynner å få fatt i en følelse kommer det gjerne en masse minner samtidig. Når det skjer, så bare la det være der. Gå deg inn i din egen minnebank og vær der, det er din skatt. 

Det er veldig mange år siden jeg fikk de minnene tilbake og det er jeg uendelig glad for. Jeg håper alle som er koblet av, får hjelp til å gå den vegen tilbake til seg selv.

Jeg har skrevet en bok som handler om dette: Å koble seg tilbake på seg selv. Hvordan man hjelper systemet å tåle de følelsene som er der, hvordan man håndterer følelsene og hvordan man finner veien tilbake til seg selv. Og jeg har skrevet om naturens rolle i det å være tilst

Skogeierforbundet og naturvernerene er tradisjonelt sett like enige som romerne og hunerne. Når en side lever av å drive skog og den andre ønsker å verne så er det ikke alltid det er like god stemning. 

Det er dog noe de kan være enig i og det er at frivillig vern er veldig bra. Det finnes nemlig mange skogeiere der ute som vil verne skogen sin og stille den til rådighet for friluftsliv.

Skogeiere som sier: «Fint, dere kan dalle rundt her og få det litt bedre, tenke litt klarere, bli litt mer rolige», «dere kan bruke den til å roe dere ned etter brudd, få perspektiv på livet etter at vennen døde, ha den gode kompishelga foran bålet der skitpraten får flyte fritt og fangsten ljuges opp i ville vektklasser».

Problemet er politikerne. For når en skog skal brukes til f.eks friluftsliv i stedet for hugst, så må skogeieren ha en kompensasjon. Men den kompensasjonen blir forsøkt kuttet i skrivende stund. 

Det politikerne ikke fatter er at skogvern handler om mer enn natur og insekter, det handler om folkehelse. Det handler om at ungene våre skal ha skoger som ikke bare er mellom 0 og 60 år, men som er flere hundre år gamle. Det handler om at vi skal kunne nyte ulike typer natur, ikke bare skog som dyrkes og hugges.

Og det handler om at det skal være nok. Ja, du kan le når du ser ut på den skogkledde åsen din, men i Femundsmarka er slitasjen såpass stor at det er et problem.

Når vi har mange skogeiere som sier «fint, la oss bruke dette til folkehelse og friluftsliv i stedet for hugst», ja da burde Regjeringen kaste penger etter dem, i stedet for skogeierne vite at de må vente og da hugges skogen, siden skogeieren heller ikke kan leve av luft og tomme løfter.  

For når selv romerne og hunerne er enige om noe, så burde virkelig politikerne lytte, og det må skje nå, før vi lager platting og sponplater av god, norsk folkehelse. 

Da jeg begynte å sove ute, så skremte natta meg. Lydene jeg ikke visste hva var. Lyder som fantasien satte skremmende bilder på. 

Nå lar jeg natten ha sine hemmeligheter. Hva det er som tasser der ute i mørket er ikke mitt å vite. Det er avtalen vår, utenatten og meg. 

Når jeg får sitte der ute alene og tygge meg igjennom de siste hendelsene i livet. Det jeg ikke hadde tid til ellers, men som kommer til overflaten nå. Det er min terapi, mitt rom.

Det at følelsene får passere er egentlig den naturlige måten å heles på, men den funker ikke alltid. Vi kan miste den evnen til å heles selv, og vi lever i et samfunn som gjør akkurat dette ekstremt lett. 

For egentlig er det slik at når vi mister eller knekker, da heles vi i kontakten med oss selv og med andre. Vi heler i møtet med hverandres smerte og vi forstår andre ved å merke oss selv. Den andres glede og smerte kan kjennes som et dypt ekko inni oss, og det er nettopp her magien ligger. Smerten blir forståelig i kontakten med andre, og har du ikke andre, så i kontakten med naturen. 

Terapi handler dypest sett å hjelpe folk til å komme dit, komme til det stedet der helningen foregår av seg selv. Der følelsene kan komme, deles og passere. Det stedet der vi opprinnelig var, men som livet har lært oss at var alt annet enn godt.

Jeg tenker alltid at naturen er terapi, men for å forstå hva som skjer når alt føles bedre og forstå hvorfor det er slik, så må man vite litt om egne prosesser. Hva det er som blokkerer en naturlig prosess og hvordan du løser det. 

«Psykolog med sovepose» lanseres den 22.4 og kan allerede nå forhåndsbestilles med signatur her:

https://www.norli.no/psykolog-med-sovepose?queryID=a64ea25dd7809f94444d32fa07de158c&objectID=273993&indexName=norli_default_products

Det er med skrekkblandet fryd at jeg slipper manus, forside og ca 50 bilder ut i den store verden. 

Dette er resultatet et ekstremt stort ønske om å lage en bok som både er morsom å lese og som gjør at livet blir litt bedre.

Ideen var å skrive en bok som kombinerte psykologi og friluftsliv. Lage en bok der man kunne få i pose og sekk så og si. Jeg ville snakke om naturen, om teltlivet, de lange bålkveldene og fjellet. Og jeg ville snakke om psykologi, om kontakten mellom mennesker, hvorfor vi skal føle følelsene våre og hvordan vi klarer å snu på gamle vaner og få det godt. 

Helt siden jeg studerte psykologi, har jeg tenkt at dette burde alle kunne. Ikke fordi det gjør livet klinisk ribbet for vanskelige ting, men fordi det vanskelige er vanskelig nok i seg selv. Det trenger ikke bli enda verre ved at vi blir engstelige, bekymrer oss masse, får vondt i rygg og nakke, ikke tør å satse på det vi gjerne vil eller hva det nå er som skjer.

Jeg ville også dele de tingene jeg selv har tenkt på og opplevd. Hvordan naturen til alle tider har vært en trygg havn for meg, igjennom alt fra de gode periodene, til kjærlighetssorg og den gangen broren min døde. Uansett hva som skjedde var det der ute jeg hørte hjemme, det var der alt falt på plass. 

For det er så åpenbart for meg: At det er et eller annet med det naturen gjør med oss, som er som terapi. Eller kanskje det egentlig er terapien som etterligner naturen, og at vi på en måten har mistet det som opprinnelig helet oss.

Og det har vært perioder der jeg har lurt på om det overhodet lar seg gjøre: At det går an å skrive en fornuftig bok som både handler om fisketurer OG hva du gjøre når livet blir heftig. En som både fokuserer på kunsten å få kilosørrret og gir konkrete tips og oppgaver til hvordan du får det bedre. Optimistisk kanskje? Ja, det tok fire år. 

Så vær så god: Her er den, drømmen min om at psykologi og bålkaffe saktens kan leve side ved side. Forhåndssalget er i gang og lanseringen er 22.4. Jeg håper dere liker det! 

For litt siden så kontaktet Nasjonalparkstyret i Femundsmarka meg fordi de hadde bruk for hjelp til å promotere kvistbrenner. Saken var at det etter hvert blir såpass mye slitasje av mange folk og mye bål at noe måtte gjøres. 
_
Det er jo nydelig og jeg elsker en god kvistbrenner, men det som virkelig tok meg her, var at dette var et problem. For det er viktig at folk vet at vi HAR faktisk kommet dit hvor villmarksområdene våre blir såpass mye brukt at vi må gjøre noe. 
_
Vi nordmenn er jo vant til at naturen er vår. Helt siden vi spiste reinbiff i Jotunheimen har vi nordmenn sovet hvor vi vil, og brent bål under hver busk. Det kan snart være over. 
_
Det skrives mye om nedbygging av villmark om dagen og hva det gjør med naturmangfoldet. Det som mangler er den psykiske helsa i det, for med mindre du er villaks eller reinsdyr, så nevnes du ikke. Du. Du som bruker utmarka fordi du får det bedre av det, fordi du tenker litt klarere når du er der ute. 
_
Du som liker å ta sekken på ryggen og trave ut i marka på en lørdag formiddag. Du som er av de 25% av unge mellom 16 og 25 år som hadde tenkt seg å sove ute i 2021. Du som var i marka og dinglet i hengekøya di mens eksamensangsten roet seg og livet så lysere ut.
_
Alle småbarnsforeldrene som tar med Pilt og Dilt til skogs etter barnehagen fordi å frese rundt i underskogen er det eneste som gjør ungene happy når de er slitne. Hva med den nyskilte dama som fant roen i et telt alene i natta når livet stormet som verst. Eller han gubben på 65 som er som lykkeligst når han kan jakte elg og drikke bålkaffe sammen med kompisene sine. De som freser rundt på mountainbike mens livredde turgåere skvetter til side som hissige lemen og kommer hjem litt lykkeligere enn de var da de dro. 
_
Når de som bruker naturen som selveste stedet der de lader, hva skjer når de kommer ut i en skog som har blitt et hyttefelt, som har blitt snauhogd, som deles med alt for mange eller der utsikten blir blinkende vindmøller i natta? 
_
Jeg gruer meg til å se det, for det er ikke bare en naturkrise, det er potensielt også et kritisk folkehelseproblem og det snakker vi alt for lite om.

Det er ikke november det er noe galt med, det er deg. En bloggpost om årets mest undervurderte måned. 
_
Så entrer vi november, en måned som lider under en kombinasjon av dårlig branding og alvorlig feilhåndtering. En måned mange hater fordi den er best kjent som å være en kombo av kald, deprimerende og fuktig på den kjipe måten. I min optikk er november kanskje den mest misforståtte måneden av dem alle.
_
November er som en traktor som blir kjørt på motorveien. Tilsynelatende helt ubrukelig i det elementet, men egentlig bare feilplassert. Kjører du den på jordet ti meter til høyre er det din beste venn. Slik er november, november med sin ro og sitt mørke, som vi behandler som en juninatt og deretter river oss selv i håret fordi vi er trøtte og har mindre energi enn vanlig. 
_
November er en rolig måned, en måned med lite lys og mye natt. Med dype regnskurer du ikke ser, bare hører. Råttent løv og våte stier. En nydelig måned for ettertanke og tilbaketrekning, for mindre aktivitet og mer ro. Når man beveger seg i novembernaturen skjer det helt automatisk. Man sovner tidligere, sover lenger og våkner i grålysningen og ser sola komme mens kaffen simrer på primusen. Ingen prøver å kjøre dagsmarsjer på 12 timer, ingen ligger og irriterer seg over at man blir trøtt kl 17, fordi det er helt åpenbart: November var ment for hvile og ettertanke i lange bålkvelder. 
_
Så kommer vi hjem og inn og plutselig er det som om vi forventer å prestere på topp. Og når det ikke skjer, når morgenen kommer før vi er uthvilt, ja da fortviler vi. Den følelsen av å ikke være glad nok, energisk nok, ikke få til nok. Det er jo litt som å slå seg selv i hodet over å være våt når man står midt i elva. 
_
Hva om november var den måneden der det var meningen at du var litt melankolsk? Hva om det var den måneden der du kunne gi plass til ettertanke, til de mørkere sidene av livet. Hva om det var den måneden der du kunne tillate deg at du ikke var så effektiv, ikke var så flink, ikke trente riktig så mye. Rett og slett fordi det er det november er, en hvilemåned, en sovemåned, en måned med rom for alt det vi vanligvis gjemmer nederst i livets sekk.